Jordskjelvdekning på gyngende grunn

Norsk jordskjelvdekning bærer heldigvis preg av lite kunnskap om fenomenet – heldigvis, fordi det betyr at vi er lite plaget av dette her i landet. Så jeg tillater meg litt folkeopplysning om et tema jeg på ingen måte er ekspert på. 

Gårsdagens jordskjelv. Krysset viser episenteret, og tallene viser
intensitetsgraden målt på ulike steder. (kilde: tenki.jp)

Jeg var i Japan i februar, og mens jeg besøkte områdene som ble rammet av tsunamien i fjor, tikket det en bekymret epost inn fra Norge: "Hørte på radioen at det var kraftig jordskjelv i øst-Japan. Går det bra med deg?" Jeg hadde sant å si ikke merket noe som helst, men ble naturligvis litt urolig, så jeg ba vennene mine slå på radioen i bilen – men der var det business as usual. Da jeg sjekket senere, fant jeg ganske riktig en artikkel på nrk.no om skjelvet – men ingenting i japanske medier. 

Så skjedde det samme i går: Denne saken fra VG ser dramatisk ut, og ja, 6,8 på Richters skala er et høyt tall. Men selv om Richters skala er et godt mål på hvor mye energi som utløses i et jordskjelvs hyposentrum (som er det punktet under jordoverflaten der det faktisk finner sted, i motsetning til episenteret, som er punktet på jordoverflaten like over dette), sier det ingenting om hvor eller hvor dypt under bakken skjelvet finner sted, og er dermed i virkeligheten nokså unyttig som verktøy for å måle reelle skadevirkninger. 

Dette skjelvet var på 6,1 på Richters
skala, men som man kan se, var
virkningen langt kraftigere. 

For å bøte på dette bruker man derfor i Japan en egen skala, Det japanske meteorologiske institutts skala for seismisk intensitet, som er en skala basert på et jordskjelvs faktiske virkninger på jordoverflaten (ikke ulik Beauforts vindskala). Skalaen går fra 0 til 7, hvor 7 er det kraftigste – skjelvet som VG rapporterte i går, ble målt til 4. Det vil si nokså kraftige rystelser, men i japansk sammenheng ikke spesielt uvanlig. 

At det tre timer senere inntraff et nytt jordskjelv som ble målt til 5+ på intensitetsskalaen – noe som potensielt kan skape store skader på hus som ikke er jordskjelvsikret – ble det imidlertid ikke rapportert om her i Norge. For dette skjelvet målte "bare" 6,1 på Richters skala – for øvrig ett av tre skjelv over 6 denne dagen.

Så, for å oppsummere: Richters skala er et nyttig verktøy for seismologer, men det er nok en fordel ikke å stole blindt på den – for oss ikke-seismologer, i hvert fall!

Ett år etter bølgen

Kesennuma, ett år etter

"Familien min hadde bodd i det huset i over hundre år," fortalte den gamle kvinnen. Hun var nøye med utseendet og hadde samlet det grå håret i en pen knute i nakken. Pent hadde hun det også i den lille stua i den lille brakkeleligheten sin. Men da vi kom inn, rakk vi knapt å sette oss før hun begynte å snakke, vi rakk knapt å stille spørsmål, knapt å fordøye den ene historien før den umerkelig gled over i neste. "Huset vårt sto etter tsunamien i Meiji-perioden. Det sto etter tsunamien i Taisho-perioden. Det var jo over to kilometer til kysten fra der jeg bodde, jeg trodde aldri at bølgen virkelig skulle nå så langt. Men jeg flyktet likevel, sammen med alle de andre. Halvveis opp bakken til skolen der vi søkte tilflukt, så jeg bølgen komme. Men vi kunne ikke stanse opp, for hele tiden presset folk på bakfra. Gråte hadde vi ikke tid til."

Hele denne sletta i Rikuzen-takata var full av bygninger en gang

Dagen før hadde vi kjørt gjennom det som en gang hadde vært Rikuzen-takata. Et par uthulte bygninger og et gapende rutenett av gater var alt som minnet oss om at det noen sinne hadde vært en by der. Vrakrestene var borte, men de nye husene som skulle erstatte dem, var ikke kommet. Hvorfor hadde de ikke kommet lenger på et helt år? Med alle ressursene og menneskene som strømmet til for å hjelpe, måtte man vel ha kunnet gjøre mer?

 Så kjørte vi gjennom flere byer: Ofunato, Kesennuma ... også mellom byene sto gravemaskinene her og der, i lysningene der klynger med hus hadde stått. Alle stedsnavnene jeg hørte på tv i fjor, jeg klarer ikke lenger å huske dem alle, det var byer med tusenvis av mennesker. Men det var også utallige småsteder som dem vi kjørte gjennom, unnselige bebyggelser som ble visket ut uten noen gang å bli nevnt. Hundrevis, kanskje tusenvis av slike steder, spredt over hele regionen. Hvor skal man i det hele tatt begynne med å gjenreise noe slikt?

 Brakkelandsby utenfor Ofunato.

Alle de som fikk husene sine skylt bort, de har flyttet ut fra tilfluktssentrene, og de som ikke har flyttet inn hos familie i andre deler av landet, bor nå i brakkelansdsbyer. Funksjonelle, hvite små boenheter med eget kjøkken og bad. Men det var ikke bare husene og møblene og koppene og karene som ble skylt bort med bølgen, ikke bare enkeltmennesker. Mange steder ble også båndene i lokalsamfunnet revet vekk, og mange sitter alene i sine funksjonelle brakkeleiligheter og venter. Noen vet hva de venter på, hva de går til. Andre har mistet alt, både huset, familien og viljen til å se fremover. Brakkenaboene flytter ut en etter en etter hvert som de får livet på fote igjen, før eller senere må de også ut selv. Ikke alle velger å leve videre. De offisielle tallene på drepte og savnede etter jordskjelvet og tsunamien har stabilisert seg et sted over 19 000. Men i det skjulte fortsetter katastrofen å kreve liv. Det er for tidlig å glemme.