Monday, June 25, 2012

Uttale av japanske ord

At japansk ikke er noe enkelt språk, er nok de fleste som har prøvd å lære det, enige om. Da kan det vel ikke være nødvendig å forvanske et av de få aspektene ved språket som faktisk er relativt uproblematisk.

Det jeg snakker om, er norske mediers måte å uttale japanske ord og navn på. Jeg aner ikke når det begynte, men på et eller annet tidspunkt har en krypende "o-isme" bredt om seg i den norske eteren. Man fått det for seg at den japanske vokalen u skal uttales som en norsk o, slik at man snakker om forfatteren Haroki Morakami og atomkraftverket i Fokoshima. Hvor denne forvanskingen kommer fra, er uvisst, men i Japan har jeg i hvert fall aldri hørt den. 

Bildet viser ikke forfatteren Haroki Morakami
Japansk uttale er i utgangspunktet såre enkel: Man leser ordene slik de står. En a er en a og en u er en u. Det finnes bare to unntak: o, som uttales som en norsk å (i likhet med på de fleste ikke-skandinaviske språk), og j, som uttales "dj". Siden dette  ikke er noen lyd vi vanligvis bruker på norsk, kan man for eksempel tenke på dg-lyden i det engelske judge eller smudge … og det er det*! 

Det er selvsagt ikke nødvendig å strebe etter en innfødt uttale når man bruker ord og navn fra andre språk – bare tenkt hvor slitsomt det ville vært hvis vi skulle ha gått rundt og omtalt den amerikanske presidenten som Bæræck Åuwbaama hele tiden. Men det er vel heller ikke nødvendig å fjerne seg enda lenger fra den originale uttalen enn skriftbildet tilsier? 

* Når det gjelder rytmen og vektlegging av stavelser, er prinsippet enda enklere: Alle stavelser har lik lengde og vekt på japansk. Siden det norske språket har sterk forskjell på lette og tunge stavelser, kan det for en nordmann være litt uvant, men heller ikke her er det noe poeng å etterstrebe en perfekt rytme – man kan bare ha i bakhodet at man ikke trenger å bestrebe seg på å legge vekten på et bestemt sted i ordet. Det er ikke "riktigere" (i betydningen nærmere originaluttale) å si Fukushima enn å si Fukushima, men førstnevnte oppleves mer naturlig innenfor norske tonemer. 

Friday, June 22, 2012

Ei japansk soge um synd og elsk

Denne gangen har jeg en riktig godbit på lager: en utgivelse fra 1904 av Kyokutei Bakins over 200 år gamle Kumo no  taema, amayo no tsuki, oversatt til klingende landsmål. 

Etter å ha levert manuskriptet til Mieko Kawakamis debutroman for noen uker siden har jeg hatt tid til å pusle med noen sideprosjekter. Ett av dem har vært å undersøke hva som har vært utgitt av japansk litteratur i Norge gjennom tidene. Foreløpig har jeg undersøkt bibliotekenes lister og søkt på lykke og fromme på antikvariatenes hjemmesider (bokloftet.no og antikvariat.net har vært særlig nyttige – hvis noen har andre kilder å anbefale, sier jeg takk og amen). Selv om svært få bøker er oversatt direkte fra japansk, har resultatet vært mer mangfoldig enn jeg trodde. Utvalget er riktignok preget av stor tilfeldighet, og mens noen forfattere er representert med nokså mange utgivelser – som Mishima og, ikke uventet, Murakami – har Japans kanskje viktigste forfatter i moderne tid, Soseki Natsume, kun har fått én roman oversatt (til gjengjeld direkte fra japansk av min eminente kollega Ika Kaminka). Andre sentrale forfattere, som Jun'ichiro Tanizaki og Naoya Shiga, er fraværende fra listen (hvis vi ser bort fra enkelte noveller). 

Men her og der dukker det opp overraskelser, og jeg fattet interesse da jeg fikk øye på den klingende tittelen Maaneglytt ei uversnatt, med den enda saftigere undertittelen ei japansk soge um synd og elsk. Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da jeg så at utgivelsesåret var 1904 – så langt jeg kjenner til, den eldste utgivelsen av japansk litteratur i Norge. Da jeg i tillegg klarte å spore opp et eksemplar i et antikvariat, var jeg ikke sen om å bestille den. Og i går hentet jeg pakken på posthuset, bladde straks opp og klarte med litt møye å stave meg gjennom den gotiske skriften og lese det første kapittelet. Og riktig fornøyelig lesning var det også – landsmålet klinger saftig og livfullt og ga for min del noen interessante (om enn kanskje utilsiktede) assosiasjoner til norsk sagalitteratur. Jeg har ikke hatt sjansen til å sjekke oversettelsen mot originalen, men jeg har vanskelig for å se for meg at den oversatt direkte fra japansk – skjønt, Norge hadde tette forbindelser på begynnelsen av 1900-tallet og opprettet en legasjon i Tokyo kort tid etter at vi ble selvstendige i 1905. En engelsk utgave av samme historie, som er "basert" på den japanske originalen – altså sannsynligvis nokså kraftig tilpasset – finnes, men denne har jeg ikke fått tak i ennå. 

La oss nå ta en titt på hvordan dette lyder. Her fra åpningskapittelet: 
1ste bolken
Veidemannen Amada Buhei, gudløysing som han er, slær ihjel den fem-lita hjorten


I den og den maanaden det tridje aaret i Kemu-bolken (1335 f. Kr.) vart den elleveaarsgamle stormannsætlingen Sasaki Ujinori, ung som han var, sett til styrar av Kvannon-ji-borgi og Jeti-landsbyen i Omifylket, midt i landet. 
Liksom alle andre slike bygningar som Hojo-fyrstane hadde ført upp, laag denne borgi herleg til, midt millom Moriyama og Yeti-aai. og fraa taarni kunde ein sovidt faa ein glimt av Biva-sjøen, smaaskvalande og full av kjæte som han var um vaaren, blenkjande og blaa i sumarsoli, eller harmfrøsande i vinterstormen. 
I mange herrens aar stod Kvannon-borgi aaleine, som ei fugleskræme til vakt for rismarkerne. Men daa det var ute med Hojo-kongehuset, og mosen tok til aa eta seg uppetter steinmurane, daa treyrket i hengjebruerne vart brunt og myrkt av elde, og lotus-bladi breidde seg nedi festningsveita, so det baade yrde og krydde av deim, daa vart det eine huset etter hitt bygt upp i grannelaget der, og "frigarborgi vart auga i ein blømande by." 
I Musa-deldi [dalen?] der attmed budde det ein veidemann som heitte Amada Buhei – rett ein gudlaus kropp, som ikkje kjærde seg um kva lagnad han munde koma til aa faa i eit anna liv, og som aar for aar dreiv paa med veiding og sovore der paa fjelli.

Vi kan blant annet se her hvordan transkripsjonen av japanske ord ennå ikke hadde blitt standardisert: Den perioden vi i dag kaller "Kenmu" kalles "Kemu", og oversetteren (en viss "M. G.", hvis jeg klarer å tyde de gotiske bokstavene rett – videre gugling tyder på at oversetteren er Marta Steinsvik, og at initialene dermed må være "M. S." [tilføyd 18.mars 2013]) bruker bokstaven v i stedet for w, blant annet i ordet "kvannon" (det japanske navnet på bodhisattvaen Avalokiteshvara. I dag skriver man vanligvis "kannon", kva-lyden er en overlevning etter tidligere tiders skrivemåter). 

Av innholdet er det morsomt å se hvordan oversetteren har valgt å løse de forskjellige problemstillingene som oppstår i møte med en fremmed kultur. I en scene får vi høre Amada Buhei synge ølets pris: "Hundrad lækjarar gjer ikkje menneskja so mykje godt som denne drykken. Det er rein lækjedom i honom." – men når Buheis lydige hustru serverer ham dette "ølet", er det "rykande varmt og godt; eimen stod kokheit upp or tuten paa kjelen"! Her må vi vel anta at det er sake det er snakk om – og siden sake iblant omtales som "risøl" (selv om "risvin" er vanligere – hvilken benevnelse som er korrekt, vil jeg ikke diskutere her), er det ikke nødvendigvis helt på jordet, selv om effekten er nokså komisk.

Interessant er også følgende avsnitt hvor Buheis kone ligger på dødsleiet og kommer med et siste instendig ønske til sin gudløse ektemann om ikke å oppdra sønnen Kataro til å bli like gudløs som ham selv:
Byrdelege herre, vil du gjera som eg bed deg denne siste gongen? Dersom vesle Kataro, som er fødd med heilagkrossen paa panna si, skulde eingong ynskja aa verta prest, so driv ikkje gjøn med dette ynskjet hans. Kom ihug, at med eit heilagt liv i bøn og faste vil han kunna gjere deg mykje godt, naar du hev teke avstad til gule-kjelda (i underverdi).
At en japansk guttunge blir født med "heilagkrossen paa panna" er selvsagt komisk. Riktignok er det ingen umulighet, for kristendommen hadde blitt innført på 1600-tallet, og selv om den offisielt ble utryddet, levde det kristne i skjul rundt omkring i Japan – men siden de øvrige religiøse forestillinger tydelig røper et buddhistisk verdensbilde, er det nok oversetteren som har tatt seg en frihet her. Fascinerende er imidlertid oversettelsen av det japanske dødsriket yomi til "gule-kjelden", et ord jeg synes har en så god og passende urovekkende klang at jeg er fristet til å bruke det selv i oversettelser.

Mange av de japanske uttrykkene er altså oversatt til norsk, og her og der har oversetteren skutt inn forklaringer i parentes, som i det følgende vakre bildet: "Og gjer ein noko so fælt [som å drepe en levende skapning], koss kan ein daa vera trygg fyre, at ein ikkje med same høgg sund livstraaden for vyrdelege frenda eller skyldfolk, hev vore? (Ein maa koma ihug, at dei trur paa sjælevandring i Japan. Umsetjaren.)" Når jeg leser dette, tenker jeg på hvor lett det er for oss oversettere å undervurdere vårt publikum. Kanskje har dette vært nødvendig i 1904, men jeg ville tro at denne informasjonen burde gå tydelig nok frem av konteksten. Så hvor mye av den informasjonen jeg selv har sett meg tvunget til å innlemme i oversettelser, har til syvende og sist vært absolutt nødvendig for forståelsen? 

Redigert 27. juni 2012: 
- Jeg hadde visst lest navnet på hovedpersonen feil. Det skulle være Amada, ikke Umada. Forbaskede gotiske bokstaver …
- Den engelske oversettelsen/gjendiktingen A captive of love – a romance kan leses på nettet her. Den kan også lastes ned som PDF-fil her. (Fra archive.org)
- Boken består av tre tekster: Maaneglytt ei uversnatt, Gamle Torbjørn av Leonhard Næss og en samling sanger av Ivar Mortenson med tittelen "Solmøni – fritt tilskipa etter folkevisur og fornkvad". Om Maaneglytt ei uversnatt står det at den er "umsett aat 'Den 17de mai'", en avis som ble stiftet i 1894 og ble nedlagt i 1935. Første årgang kan leses på nett her.

Redigert 19. mars 2013:
- Jeg har tatt en titt på den engelske oversettelsen, og det ser ut til at Marta Steinsviks norske utgave må stamme fra denne. Avsnittet med “heilagkrossen paa panna” ser på engelsk slik ut:

Honorable husband, will you grant me a last favour? If our little Kataro, who was born with the sacred mark on his forehead, desires to become a priest, do not ridicule his wish. Remember, his holy life and prayers will obtain great benefits for you after you have departed to the yellow spring.
Som vi ser, har den Edward Greey brukt “sacred mark” her. Hva dette konkret viser til, er jeg usikker på, men det er i det minste som et mindre fremmed begrep i en buddhistisk kontekst enn “heilagkrossen”. Det ser med andre ord ut til at noen misforståelsene først og fremst skyldes sekundæroversettelse. Om det “kokheite ølet” bruker Greey det japanske saké, og det er mange andre japanske ord som dukker opp i teksten hans, både substantiver som bozu (prest) og rio (myntenhet, forklart som “dollars”), men også interjeksjoner som saa! (si det) og hai! (ja). 

Tuesday, June 19, 2012

En nygammel heltinne

Under arbeidet med manuskriptet til oversettelsen av Mieko Kawakamis debutroman (tittelen er fortsatt under arbeid, jeg vil røpe den senere) har jeg fått sjansen til å lese meg opp på en bemerkelsesverdig kvinne fra slutten av 1800-tallet som heter Ichiyo Higuchi. Navnet har jeg kjent lenge, og ansiktet også (det er hun som er trykt på 5000-yensedlene i Japan), men jeg hadde ikke satt meg inn i hva som har gjort henne til en av Japans viktigste kvinnelige forfattere. Hva en over hundre år gammel forfatter har med 2000-talls samtidslitteratur å gjøre? Det vil dere får se når boka kommer, men jeg kan røpe såpass at Kawakami i sin fortelling har lagt inn en god del referanser til Higuchi. 

Siden jeg først var i gang med å undersøke, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne skrive en artikkel til Store Norske Leksikon, så interesserte kan finne ut mer her.