Medienes korttidsminne

BBC skrev forleden en artikkel om såkalte host bars i Sør-Korea, barer hvor velstående kvinner betaler ikke bare for drinker, men for selskap med vakre og oppmerksomme menn.

Denne artikkelen føyer seg inn i en rekke med reportasjer i internasjonale medier hvor man tar for seg fenomener fra Kina og Sør-Korea. Dette er helt naturlig, i og med at begge land får stadig større betydning i verden. Det som interesserer meg, er at man tilsynelatende har glemt at svært mange av fenomenene som presenteres, egentlig ikke er fremmede. De har eksistert i Japan i lang tid, og hvis man har lest nyheter i mer enn ti år, er det ikke usannsynlig at man har støtt på fenomenet før.

Host bars har vært en del av bybildet der  lenge, og det er ikke så mange år siden fascinerte journalister skrev om dette fra Tokyo. Selvsagt er det interessant å se på hvordan slike fenomener sprer seg i ulike land, men når disse ikke settes i sammenheng med hvor de har oppstått, og hvilke forskjeller som finnes mellom de ulike landene, kommer vi ingensteds med å skulle forstå fremmede kulturer.

Selvsagt er det ikke slik at asiatisk kultur generelt har sitt utspring i Japan, men landet har vært gjennom mange av de stadiene som andre nabolandene nå er i ferd med å gjennomgå – industrialisering og rask økonomisk vekst etterfulgt av stagnasjon og befolkningsreduksjon. Det er mye å lære om Kina, Sør-Korea og de andre Øst-asiatiske landene ved å sammenligne hvilke aspekter deres kulturer deler med Japan – og hvor de skiller seg fra hverandre.

[OPPDATERT 22. SEPTEMBER]
Snakker om solen … så skriver BBC akkurat en slik type artikkel som jeg etterlyser!

Stadig mer øyblues

I dag er det 81 år siden Mukdenhendelsen som foranlediget Japans invasjon av Mandsjuria. Japans imperialistiske fremmarsj i Kina og resten av Asia har skapt mye ondt blod, og selv om det nå er over seksti år siden krigen tok slutt, vitner den nyoppblussede konflikten om Senkaku/Diaoyu-øyene om at det fortsatt er langt igjen til forsoning.

Uenigheten om øygruppen stikker dypt, og jeg har forsøkt å finne ut mer om bakgrunnen. I dag kom jeg over denne artikkelen som gir et godt overblikk over Senkaku/Diaoyus historie. Basert på den skal jeg prøve å sammenfatte de viktigste punktene i øygruppens historie.

• Senkaku/Diaoyu ligger omtrent like langt fra den sørvestligste delen av Okinawa-øyene og Taiwan. Øygruppen er dermed omstridt av tre land: Kina, Taiwan (som Kina regner som en del av sitt territorium) og Japan. 
• Kina var den ubestridte supermakten i Øst-Asia frem til og med 1800-tallet, og regnet Diaoyu-øyene som en del av sitt territorium. Kilder viser imidlertid at Japan har gjort krav på øyene så langt tilbake som på 1600-tallet. 
• På slutten av 1800-tallet gikk Japan inn i en rask industrialiseringsprosess, og både styresett, militære og utenrikspolitikk ble reformert etter mønster fra de vestlige stormaktene. 
• Japans nåværende krav til Senkaku går tilbake til 1895, etter at de hadde vunnet den kinesisk-japanske krigen. Med henvisning til vestlig forståelse av internasjonal lov annekterte de øyene som terra nullius, eller ubebodd land. Kina har avvist dette kravet og regnet øyene som en naturlig del av sitt territorium, selv om de ikke hadde fysisk nærvær der.
• Under USAs okkupasjon av Japan etter 2. verdenskrig, brukte amerikanerne øygruppen som treningsbase. Da Okinawa ble gitt tilbake til Japan i 1972, overførte de kun retten til å disponere øyene til Japan, og overlot til de involverte landene å avgjøre spørsmålet om eierskap.

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som også diskuterer hvordan ulik forståelse av internasjonale rettsprinsipper i Japan og Kina har påvirket konflikten. 

Tvisten om Senkaku/Daioyu er ikke den eneste Japan er involvert i: Uenigheten med Sør-Korea om Takeshima/Dokdo-øyene er ennå ikke løst, og eierskapet til Kurilene (som jeg har skrevet om her) har lenge vært kilde til problemer med Russland. 

Uttale av japanske ord

At japansk ikke er noe enkelt språk, er nok de fleste som har prøvd å lære det, enige om. Da kan det vel ikke være nødvendig å forvanske et av de få aspektene ved språket som faktisk er relativt uproblematisk.

Det jeg snakker om, er norske mediers måte å uttale japanske ord og navn på. Jeg aner ikke når det begynte, men på et eller annet tidspunkt har en krypende "o-isme" bredt om seg i den norske eteren. Man fått det for seg at den japanske vokalen u skal uttales som en norsk o, slik at man snakker om forfatteren Haroki Morakami og atomkraftverket i Fokoshima. Hvor denne forvanskingen kommer fra, er uvisst, men i Japan har jeg i hvert fall aldri hørt den. 

Bildet viser ikke forfatteren Haroki Morakami

Japansk uttale er i utgangspunktet såre enkel: Man leser ordene slik de står. En a er en a og en u er en u. Det finnes bare to unntak: o, som uttales som en norsk å (i likhet med på de fleste ikke-skandinaviske språk), og j, som uttales "dj". Siden dette  ikke er noen lyd vi vanligvis bruker på norsk, kan man for eksempel tenke på dg-lyden i det engelske judge eller smudge … og det er det*! 

Det er selvsagt ikke nødvendig å strebe etter en innfødt uttale når man bruker ord og navn fra andre språk – bare tenkt hvor slitsomt det ville vært hvis vi skulle ha gått rundt og omtalt den amerikanske presidenten som Bæræck Åuwbaama hele tiden. Men det er vel heller ikke nødvendig å fjerne seg enda lenger fra den originale uttalen enn skriftbildet tilsier? 

* Når det gjelder rytmen og vektlegging av stavelser, er prinsippet enda enklere: Alle stavelser har lik lengde og vekt på japansk. Siden det norske språket har sterk forskjell på lette og tunge stavelser, kan det for en nordmann være litt uvant, men heller ikke her er det noe poeng å etterstrebe en perfekt rytme – man kan bare ha i bakhodet at man ikke trenger å bestrebe seg på å legge vekten på et bestemt sted i ordet. Det er ikke "riktigere" (i betydningen nærmere originaluttale) å si Fukushima enn å si Fukushima, men førstnevnte oppleves mer naturlig innenfor norske tonemer. 

Ei japansk soge um synd og elsk

Denne gangen har jeg en riktig godbit på lager: en utgivelse fra 1904 av Kyokutei Bakins over 200 år gamle Kumo no  taema, amayo no tsuki, oversatt til klingende landsmål. 

Etter å ha levert manuskriptet til Mieko Kawakamis debutroman for noen uker siden har jeg hatt tid til å pusle med noen sideprosjekter. Ett av dem har vært å undersøke hva som har vært utgitt av japansk litteratur i Norge gjennom tidene. Foreløpig har jeg undersøkt bibliotekenes lister og søkt på lykke og fromme på antikvariatenes hjemmesider (bokloftet.no og antikvariat.net har vært særlig nyttige – hvis noen har andre kilder å anbefale, sier jeg takk og amen). Selv om svært få bøker er oversatt direkte fra japansk, har resultatet vært mer mangfoldig enn jeg trodde. Utvalget er riktignok preget av stor tilfeldighet, og mens noen forfattere er representert med nokså mange utgivelser – som Mishima og, ikke uventet, Murakami – har Japans kanskje viktigste forfatter i moderne tid, Soseki Natsume, kun har fått én roman oversatt (til gjengjeld direkte fra japansk av min eminente kollega Ika Kaminka). Andre sentrale forfattere, som Jun'ichiro Tanizaki og Naoya Shiga, er fraværende fra listen (hvis vi ser bort fra enkelte noveller). 

Men her og der dukker det opp overraskelser, og jeg fattet interesse da jeg fikk øye på den klingende tittelen Maaneglytt ei uversnatt, med den enda saftigere undertittelen ei japansk soge um synd og elsk. Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da jeg så at utgivelsesåret var 1904 – så langt jeg kjenner til, den eldste utgivelsen av japansk litteratur i Norge. Da jeg i tillegg klarte å spore opp et eksemplar i et antikvariat, var jeg ikke sen om å bestille den. Og i går hentet jeg pakken på posthuset, bladde straks opp og klarte med litt møye å stave meg gjennom den gotiske skriften og lese det første kapittelet. Og riktig fornøyelig lesning var det også – landsmålet klinger saftig og livfullt og ga for min del noen interessante (om enn kanskje utilsiktede) assosiasjoner til norsk sagalitteratur. Jeg har ikke hatt sjansen til å sjekke oversettelsen mot originalen, men jeg har vanskelig for å se for meg at den oversatt direkte fra japansk – skjønt, Norge hadde tette forbindelser på begynnelsen av 1900-tallet og opprettet en legasjon i Tokyo kort tid etter at vi ble selvstendige i 1905. En engelsk utgave av samme historie, som er "basert" på den japanske originalen – altså sannsynligvis nokså kraftig tilpasset – finnes, men denne har jeg ikke fått tak i ennå. 

La oss nå ta en titt på hvordan dette lyder. Her fra åpningskapittelet: 

1ste bolken

Veidemannen Amada Buhei, gudløysing som han er, slær ihjel den fem-lita hjorten

I den og den maanaden det tridje aaret i Kemu-bolken (1335 f. Kr.) vart den elleveaarsgamle stormannsætlingen Sasaki Ujinori, ung som han var, sett til styrar av Kvannon-ji-borgi og Jeti-landsbyen i Omifylket, midt i landet. 

Liksom alle andre slike bygningar som Hojo-fyrstane hadde ført upp, laag denne borgi herleg til, midt millom Moriyama og Yeti-aai. og fraa taarni kunde ein sovidt faa ein glimt av Biva-sjøen, smaaskvalande og full av kjæte som han var um vaaren, blenkjande og blaa i sumarsoli, eller harmfrøsande i vinterstormen. 

I mange herrens aar stod Kvannon-borgi aaleine, som ei fugleskræme til vakt for rismarkerne. Men daa det var ute med Hojo-kongehuset, og mosen tok til aa eta seg uppetter steinmurane, daa treyrket i hengjebruerne vart brunt og myrkt av elde, og lotus-bladi breidde seg nedi festningsveita, so det baade yrde og krydde av deim, daa vart det eine huset etter hitt bygt upp i grannelaget der, og "frigarborgi vart auga i ein blømande by." 

I Musa-deldi [dalen?] der attmed budde det ein veidemann som heitte Amada Buhei – rett ein gudlaus kropp, som ikkje kjærde seg um kva lagnad han munde koma til aa faa i eit anna liv, og som aar for aar dreiv paa med veiding og sovore der paa fjelli.

Vi kan blant annet se her hvordan transkripsjonen av japanske ord ennå ikke hadde blitt standardisert: Den perioden vi i dag kaller "Kenmu" kalles "Kemu", og oversetteren (en viss "M. G.", hvis jeg klarer å tyde de gotiske bokstavene rett – videre gugling tyder på at oversetteren er Marta Steinsvik, og at initialene dermed må være "M. S." [tilføyd 18.mars 2013]) bruker bokstaven v i stedet for w, blant annet i ordet "kvannon" (det japanske navnet på bodhisattvaen Avalokiteshvara. I dag skriver man vanligvis "kannon", kva-lyden er en overlevning etter tidligere tiders skrivemåter). 

Av innholdet er det morsomt å se hvordan oversetteren har valgt å løse de forskjellige problemstillingene som oppstår i møte med en fremmed kultur. I en scene får vi høre Amada Buhei synge ølets pris: "Hundrad lækjarar gjer ikkje menneskja so mykje godt som denne drykken. Det er rein lækjedom i honom." – men når Buheis lydige hustru serverer ham dette "ølet", er det "rykande varmt og godt; eimen stod kokheit upp or tuten paa kjelen"! Her må vi vel anta at det er sake det er snakk om – og siden sake iblant omtales som "risøl" (selv om "risvin" er vanligere – hvilken benevnelse som er korrekt, vil jeg ikke diskutere her), er det ikke nødvendigvis helt på jordet, selv om effekten er nokså komisk.

Interessant er også følgende avsnitt hvor Buheis kone ligger på dødsleiet og kommer med et siste instendig ønske til sin gudløse ektemann om ikke å oppdra sønnen Kataro til å bli like gudløs som ham selv:

Byrdelege herre, vil du gjera som eg bed deg denne siste gongen? Dersom vesle Kataro, som er fødd med heilagkrossen paa panna si, skulde eingong ynskja aa verta prest, so driv ikkje gjøn med dette ynskjet hans. Kom ihug, at med eit heilagt liv i bøn og faste vil han kunna gjere deg mykje godt, naar du hev teke avstad til gule-kjelda (i underverdi).

At en japansk guttunge blir født med "heilagkrossen paa panna" er selvsagt komisk. Riktignok er det ingen umulighet, for kristendommen hadde blitt innført på 1600-tallet, og selv om den offisielt ble utryddet, levde det kristne i skjul rundt omkring i Japan – men siden de øvrige religiøse forestillinger tydelig røper et buddhistisk verdensbilde, er det nok oversetteren som har tatt seg en frihet her. Fascinerende er imidlertid oversettelsen av det japanske dødsriket yomi til "gule-kjelden", et ord jeg synes har en så god og passende urovekkende klang at jeg er fristet til å bruke det selv i oversettelser.

Mange av de japanske uttrykkene er altså oversatt til norsk, og her og der har oversetteren skutt inn forklaringer i parentes, som i det følgende vakre bildet: "Og gjer ein noko so fælt [som å drepe en levende skapning], koss kan ein daa vera trygg fyre, at ein ikkje med same høgg sund livstraaden for vyrdelege frenda eller skyldfolk, hev vore? (Ein maa koma ihug, at dei trur paa sjælevandring i Japan. Umsetjaren.)" Når jeg leser dette, tenker jeg på hvor lett det er for oss oversettere å undervurdere vårt publikum. Kanskje har dette vært nødvendig i 1904, men jeg ville tro at denne informasjonen burde gå tydelig nok frem av konteksten. Så hvor mye av den informasjonen jeg selv har sett meg tvunget til å innlemme i oversettelser, har til syvende og sist vært absolutt nødvendig for forståelsen? 

Redigert 27. juni 2012: 
- Jeg hadde visst lest navnet på hovedpersonen feil. Det skulle være Amada, ikke Umada. Forbaskede gotiske bokstaver …
- Den engelske oversettelsen/gjendiktingen A captive of love – a romance kan leses på nettet her. Den kan også lastes ned som PDF-fil her. (Fra archive.org)
- Boken består av tre tekster: Maaneglytt ei uversnatt, Gamle Torbjørn av Leonhard Næss og en samling sanger av Ivar Mortenson med tittelen "Solmøni – fritt tilskipa etter folkevisur og fornkvad". Om Maaneglytt ei uversnatt står det at den er "umsett aat 'Den 17de mai'", en avis som ble stiftet i 1894 og ble nedlagt i 1935. Første årgang kan leses på nett her.

Redigert 19. mars 2013:
- Jeg har tatt en titt på den engelske oversettelsen, og det ser ut til at Marta Steinsviks norske utgave må stamme fra denne. Avsnittet med “heilagkrossen paa panna” ser på engelsk slik ut:

Honorable husband, will you grant me a last favour? If our little Kataro, who was born with the sacred mark on his forehead, desires to become a priest, do not ridicule his wish. Remember, his holy life and prayers will obtain great benefits for you after you have departed to the yellow spring.

Som vi ser, har den Edward Greey brukt “sacred mark” her. Hva dette konkret viser til, er jeg usikker på, men det er i det minste som et mindre fremmed begrep i en buddhistisk kontekst enn “heilagkrossen”. Det ser med andre ord ut til at noen misforståelsene først og fremst skyldes sekundæroversettelse. Om det “kokheite ølet” bruker Greey det japanske saké, og det er mange andre japanske ord som dukker opp i teksten hans, både substantiver som bozu (prest) og rio (myntenhet, forklart som “dollars”), men også interjeksjoner som saa! (si det) og hai! (ja). 

En nygammel heltinne

Under arbeidet med manuskriptet til oversettelsen av Mieko Kawakamis debutroman (tittelen er fortsatt under arbeid, jeg vil røpe den senere) har jeg fått sjansen til å lese meg opp på en bemerkelsesverdig kvinne fra slutten av 1800-tallet som heter Ichiyo Higuchi. Navnet har jeg kjent lenge, og ansiktet også (det er hun som er trykt på 5000-yensedlene i Japan), men jeg hadde ikke satt meg inn i hva som har gjort henne til en av Japans viktigste kvinnelige forfattere. Hva en over hundre år gammel forfatter har med 2000-talls samtidslitteratur å gjøre? Det vil dere får se når boka kommer, men jeg kan røpe såpass at Kawakami i sin fortelling har lagt inn en god del referanser til Higuchi. 

Siden jeg først var i gang med å undersøke, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne skrive en artikkel til Store Norske Leksikon, så interesserte kan finne ut mer her.

Jordskjelvdekning på gyngende grunn

Norsk jordskjelvdekning bærer heldigvis preg av lite kunnskap om fenomenet – heldigvis, fordi det betyr at vi er lite plaget av dette her i landet. Så jeg tillater meg litt folkeopplysning om et tema jeg på ingen måte er ekspert på. 

Gårsdagens jordskjelv. Krysset viser episenteret, og tallene viser
intensitetsgraden målt på ulike steder. (kilde: tenki.jp)

Jeg var i Japan i februar, og mens jeg besøkte områdene som ble rammet av tsunamien i fjor, tikket det en bekymret epost inn fra Norge: "Hørte på radioen at det var kraftig jordskjelv i øst-Japan. Går det bra med deg?" Jeg hadde sant å si ikke merket noe som helst, men ble naturligvis litt urolig, så jeg ba vennene mine slå på radioen i bilen – men der var det business as usual. Da jeg sjekket senere, fant jeg ganske riktig en artikkel på nrk.no om skjelvet – men ingenting i japanske medier. 

Så skjedde det samme i går: Denne saken fra VG ser dramatisk ut, og ja, 6,8 på Richters skala er et høyt tall. Men selv om Richters skala er et godt mål på hvor mye energi som utløses i et jordskjelvs hyposentrum (som er det punktet under jordoverflaten der det faktisk finner sted, i motsetning til episenteret, som er punktet på jordoverflaten like over dette), sier det ingenting om hvor eller hvor dypt under bakken skjelvet finner sted, og er dermed i virkeligheten nokså unyttig som verktøy for å måle reelle skadevirkninger. 

Dette skjelvet var på 6,1 på Richters
skala, men som man kan se, var
virkningen langt kraftigere. 

For å bøte på dette bruker man derfor i Japan en egen skala, Det japanske meteorologiske institutts skala for seismisk intensitet, som er en skala basert på et jordskjelvs faktiske virkninger på jordoverflaten (ikke ulik Beauforts vindskala). Skalaen går fra 0 til 7, hvor 7 er det kraftigste – skjelvet som VG rapporterte i går, ble målt til 4. Det vil si nokså kraftige rystelser, men i japansk sammenheng ikke spesielt uvanlig. 

At det tre timer senere inntraff et nytt jordskjelv som ble målt til 5+ på intensitetsskalaen – noe som potensielt kan skape store skader på hus som ikke er jordskjelvsikret – ble det imidlertid ikke rapportert om her i Norge. For dette skjelvet målte "bare" 6,1 på Richters skala – for øvrig ett av tre skjelv over 6 denne dagen.

Så, for å oppsummere: Richters skala er et nyttig verktøy for seismologer, men det er nok en fordel ikke å stole blindt på den – for oss ikke-seismologer, i hvert fall!

Ett år etter bølgen

Kesennuma, ett år etter

"Familien min hadde bodd i det huset i over hundre år," fortalte den gamle kvinnen. Hun var nøye med utseendet og hadde samlet det grå håret i en pen knute i nakken. Pent hadde hun det også i den lille stua i den lille brakkeleligheten sin. Men da vi kom inn, rakk vi knapt å sette oss før hun begynte å snakke, vi rakk knapt å stille spørsmål, knapt å fordøye den ene historien før den umerkelig gled over i neste. "Huset vårt sto etter tsunamien i Meiji-perioden. Det sto etter tsunamien i Taisho-perioden. Det var jo over to kilometer til kysten fra der jeg bodde, jeg trodde aldri at bølgen virkelig skulle nå så langt. Men jeg flyktet likevel, sammen med alle de andre. Halvveis opp bakken til skolen der vi søkte tilflukt, så jeg bølgen komme. Men vi kunne ikke stanse opp, for hele tiden presset folk på bakfra. Gråte hadde vi ikke tid til."

Hele denne sletta i Rikuzen-takata var full av bygninger en gang

Dagen før hadde vi kjørt gjennom det som en gang hadde vært Rikuzen-takata. Et par uthulte bygninger og et gapende rutenett av gater var alt som minnet oss om at det noen sinne hadde vært en by der. Vrakrestene var borte, men de nye husene som skulle erstatte dem, var ikke kommet. Hvorfor hadde de ikke kommet lenger på et helt år? Med alle ressursene og menneskene som strømmet til for å hjelpe, måtte man vel ha kunnet gjøre mer?

 Så kjørte vi gjennom flere byer: Ofunato, Kesennuma ... også mellom byene sto gravemaskinene her og der, i lysningene der klynger med hus hadde stått. Alle stedsnavnene jeg hørte på tv i fjor, jeg klarer ikke lenger å huske dem alle, det var byer med tusenvis av mennesker. Men det var også utallige småsteder som dem vi kjørte gjennom, unnselige bebyggelser som ble visket ut uten noen gang å bli nevnt. Hundrevis, kanskje tusenvis av slike steder, spredt over hele regionen. Hvor skal man i det hele tatt begynne med å gjenreise noe slikt?

 Brakkelandsby utenfor Ofunato.

Alle de som fikk husene sine skylt bort, de har flyttet ut fra tilfluktssentrene, og de som ikke har flyttet inn hos familie i andre deler av landet, bor nå i brakkelansdsbyer. Funksjonelle, hvite små boenheter med eget kjøkken og bad. Men det var ikke bare husene og møblene og koppene og karene som ble skylt bort med bølgen, ikke bare enkeltmennesker. Mange steder ble også båndene i lokalsamfunnet revet vekk, og mange sitter alene i sine funksjonelle brakkeleiligheter og venter. Noen vet hva de venter på, hva de går til. Andre har mistet alt, både huset, familien og viljen til å se fremover. Brakkenaboene flytter ut en etter en etter hvert som de får livet på fote igjen, før eller senere må de også ut selv. Ikke alle velger å leve videre. De offisielle tallene på drepte og savnede etter jordskjelvet og tsunamien har stabilisert seg et sted over 19 000. Men i det skjulte fortsetter katastrofen å kreve liv. Det er for tidlig å glemme.