Monday, September 26, 2011

Opp, alle jordens robottreller!

(Dette er en tekst jeg skrev for et tidsskrift, men som aldri kom på trykk. Det er noen år siden nå, og selv om jeg selv synes den blir litt unødvendig moralistisk mot slutten, er temaet er interessant)

Helena: Why do you hate us so much?
Radius: You are not like robots. You are not able to work like robots. Robots are able to do anything. You give merely orders. You say words which are not needed.
Karel Čapek, “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)”

Vi mennesker er, grunnleggende sett, late. Riktignok går vi til vårt daglige arbeid for å få råd til mat, hus, klær og 42-tommers flatskjermer. Men inrøm det: Hvis du kunne ha fått alle disse tingene uten å måtte jobbe for dem, så ville du ha grepet sjansen med begge hender og føtter, slik at du selv kan lene deg tilbake i sofaen og spise potetgull og pille deg mellom tærne mens du myser på “Heroes”. Problemet er bare at noen må gjøre jobben. Hvem kunne da passet bedre til oppgaven enn et vesen som bokstavelig talt er skapt for å arbeide – et vesen som verken trenger mat, søvn eller lønn,  ikke engang  røykepauser?

Helt siden roboten gjorde sitt inntog i vår forestillingsverden for over åtti år siden, har den gitt menneskene håp om en fremtid hvor vi kan bli fri fra det tunge, farlige og meningsløse arbeidet som til alle tider har gjort livet på jorden surt for oss. Men bak denne drømmen skjuler seg også et mareritt: Hva hvis denne perfekte tjeneren vender seg mot sin skaper og bestemmer seg for at den selv har lyst til å herske?

Selv om roboten slik vi kjenner den fra science-fiction–litteraturen, er en historisk nyskapning, er drømmen om å skape liv og om å skape en livsform som kan tjene mennesket, mye eldre. En av de mest fascinerende prototypene til roboten er forestillingen om golemet, leirmennesket. Denne forestillingen var utbredt blant jøder i Polen på 1600-tallet, selv om røttene strekker seg lenger tilbake i tiden. Det finnes forskjellige varianter av golem-historien, men felles for dem er tanken om at man ved hjelp av kabbalaen – esoterisk kunnskap om den jødiske Tora – kunne skape en menneskelignende figur av leire og gi den liv.


Ifølge én populær variant av historien skulle man skrive det hebraiske ordet emeth, som betyr “sannhet” eller “liv”, i pannen på vesenet (i andre utgaver av historien skal ordet skrives på en lapp som legges i munnen på golemet, i atter andre er det Guds hemmelige navn som skal uttales over figuren). Golemet våkner da til liv og kan både bevege seg som et menneske og forstå menneskelig tale, men kan ikke snakke selv. Denne ideen om å gi liv til formløst materiale kan selvsagt ses på som et uttrykk for menneskets ønske om å oppkaste seg til skaper, men den har også en praktisk side: Golemet skapes som regel for å gjøre ulike former for fysisk tungt eller farlig arbeid for sin hersker. Som en forteller sier: “De spiser ikke, de drikker ikke og de krever ingen lønn. De arbeider uten å bli trøtte og man kan skjenne på dem uten at de tar til motmæle.”

Imidlertid har golemet også en truende side: for hver dag som går, vokser det seg større og større, inntil det ender opp med å true alle som bor i huset. Eieren er derfor nødt til å avlive det før det gjør ubotelig skade, ved å viske ut den første bokstaven i emeth, slik at bare ordet meth, eller “død” blir stående igjen. Da forvandles golemet til en livløs leirmasse igjen og kollapser. Men heller ikke dette er ufarlig: En uheldig rabbi hadde latt golemet sitt vokse for lenge, slik at han ikke lenger kunne nå opp til pannen på det. Da kom han på at han kunne be golemet om å ta av ham støvlene og dermed tvinge det til å bøye seg. Rabbien var snar med å viske ut den første bokstaven fra golemets panne, men uheldigvis kollapset den livløse leirkjempen over ham og knuste ham.

Forestillingen om golemet uttrykker på den ene siden et ønske om å skape en livsform som kan ta noen av av de tyngste byrdene fra menneskets skuldre; samtidig viser den noe av vår frykt for konsekvensene ved å gjøre oss til skapere og herskere. Dette er elementer som dukket opp på nytt da golem-legenden kom tilbake i en ny form i det tjuende århundre, i Karel Čapeks skuespill “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)” som hadde premiere i 1921. Dette var også første gang ordet robot ble tatt i bruk. Čapek skapte det nye ordet av det slaviske robota, som betyr “arbeid”. Handlingen i stykket utspiller seg i en fabrikk som produserer “roboter”, men i motsetning til de mekaniske vesenene vi i dag gjerne assosierer med dette ordet, var disse skapningene kjemiske i sin natur – formet av en syntetisk masse med samme egenskaper som menneskenes kjøtt, sener, nerver og bein. De er til forveksling lik oss, men har bare fått de egenskaper som er nødvendige for å utføre sitt ene formål: å arbeide. Disse arbeidsdronene blir straks populære i fabrikker over hele verden, og man ser for seg en fremtid hvor robotene produserer så mye mat og materialer at ingenting vil koste noe som helst. Menneskene vil kunne forsyne seg med det de vil ha, og gjøre bare det de selv ønsker. Men dette lykkelige samspillet mellom hersker og tjener forutsetter full underkastelse – idet forskerne ved fabrikken utvikler en ny og mer intelligent robot, begynner den å spørre seg hvorfor den skal underordne seg de unyttige menneskene som ikke gjør annet å gi ordre. Opprøret brer seg snart til alle jordens bundne robottreller, og nedslaktningen av den menneskelige herskerrasen begynner.

Selv om man kunne ha pekt på viktige forskjeller mellom forestillingen om golemet og Čapeks roboter, har disse forløperne til science-fiction–sjangerens metallmonstre to viktige fellestrekk: På den ene siden er de uttrykk for drømmen om en lydig og flittig tjenerkaste som vil lette tilværelsen for menneskeheten, og på den andre for frykten for at slavene skal vende seg mot sine menneskelige herskere. Disse to aspektene ved robotene vender stadig tilbake i senere fremstillinger, selv om vektleggingen av dem varierer. I noen tilfeller fremstilles roboten ensidig som menneskets trofaste hjelper, slik som R2-D2 og C-3PO fra Star Wars-filmene, andre ganger fremstilles de som tyranniske vesener som jobber for å dominere og utrydde menneskeheten, som i Terminator- og Matrix-filmene. Felles for begge forestillingene er at de utelukker muligheten for en harmonisk sameksistens mellom maskin og menneske som likeverdige skapninger – det later til at ingen fred mellom de to livsformene kan forestilles mulig før den ene parten underkaster seg den andre. Alternativet er utryddelse, enten det nå er den ene eller andre parten som blir offer.

Kanskje kan vi derfor si at roboten slik vi møter den fiksjonen, er et fortrengt uttrykk for både et maktbegjær og en skyldbevissthet: På den ene siden drømmen om et bedre liv, om nødvendig på andres bekostning, på den andre en nagende skyldfølelse overfor de som må slite under uverdige forhold for at vi skal opprettholde vår levestandard. Og kanskje også en frykt for at vi selv skal bli utsatt for den samme behandlingen som vår livsstil påtvinger andre. Slik sett er roboten også et uttrykk for den frykt som alle utbyttende livsformer burde føle. Robotene er kanskje skapt til en tilværelse underordnet mennesket, men dersom de blir klar over sin egne krefter, er det ingen som kan hindre dem i å vende seg mot sine late og selvutnevnte herskere. Hvis vi, slik Čapek antyder, oppfatter “roboter” som “de som utfører robota”, har vi kanskje mer grunn til å frykte vreden fra underbetalte polske anleggsarbeidere stuet sammen i timannsrom enn fra alle verdens mest avanserte industriroboter.



Kilder:

Hillel J. Kieval: “Pursuing the golem of prague: Jewish culture and the invention of a tradition” Modern Judaism, Vol. 17, No. 1, (Feb., 1997), pp. 1-23 (hentet fra jstor.org 14.5.2008: http://www.jstor.org/stable/1396572)

Mikel J. Koven : "Have I Got a Monster for You!": Some Thoughts on the Golem, "The X-Files" and the Jewish Horror Movie, Folklore, Vol. 111, No. 2, (Oct., 2000), pp. 217-230 (hentet fra jstor.org 14.5.2008: http://www.jstor.org/stable/1260604)

Karel Čapek: “R.U.R. (Rossum's Universal Robots)” (engelsk oversettelse av David Wyllis. Kan leses på: http://etext.library.adelaide.edu.au/c/capek/karel/rur/)



Tuesday, September 20, 2011

Kjærlighet og postkasser i hallusinasjonens tid

For tiden holder jeg på å lese en bok av og med brukerne av Betelhuset i Urakawa – et sted jeg også før har skrevet om i artikkelen "opp ned-senteret". På dette stedet, hvor flesteparten av beboerne hører både en og flere stemmer ingen andre kan høre, og hvor det hvert år holdes en storstilt kåring av "Årets hallusinasjon", driver de med noe de kaller "egenforskning". Dette går kort sagt ut på at i stedet for at en eller annen lege skal fortelle folk hva som er galt med dem og hvordan de skal bli "normale", stiller de sin egen diagnose og beskriver sitt eget sykdomsforløp. Ut fra dette nitidige tålmodighetsarbeidet har det kommet flere bøker, hvor folk forteller om seg selv og sine sykdommer. Man skulle kanskje tro at dette ville bli nitrist og deprimerende lesning, men her skildrer folk plagene sine og den ofte merkelige atferden de avstedkommer, med en treffende selvinnsikt og humor som gjør at jeg stadig vekk trekker på smilebåndet, når jeg da ikke ler høylytt.

Boka jeg leser nå, heter "Betelhusets store forskningsrapport om kjærligheten" (Beteru no ie no renai no daikenkyu), og er en samling studier hvor folk forteller om sitt ofte problematiske, og nesten alltid underholdende, møte med kjærligheten i forskjellige former.

Kjærlighet er vanskelig nok for de fleste av oss, og det er dessverre mange, både i Japan og her, som er skeptiske til at folk med psykiske sykdommer skal gifte seg og stifte familie. Ved Betelhuset oppfordres imidlertid alle som ønsker det, til å gå hen å finne seg make og stifte familie av hjertens lyst. Problemer vil selvfølgelig oppstå, men det gjør de jo stort sett uansett i livet (enten man nå er "frisk" eller "syk"), så dem finner man løsninger på sammen etter hvert.

En av kvinnene som har bidratt til boka, forteller om sitt nokså idiosynkratiske kjærlighetsproblem: Hun forelsker seg  i berømte sangere og baseballspillere, sender stadig mer åpenhjertige kjærlighetsbrev til dem. Denne atferden analyserer hun i sin forskningsrapport og kommer fram til at det å skrive disse kjærlighetsbrevene har både negative og positive sider. På den ene siden hjemsøkes hun av bondeanger for hver gang hun har sendt av gårde et brev, kombinert med en intens frykt for at brevmottakeren plutselig skal komme og oppsøke henne. Samtidig klarer hun ikke å la være å gjøre det, det er blitt en form for besettelse for henne. Men hun elsker også å skrive disse brevene, ikke bare fordi hun da kan drømme om sin utkårede, men fordi hun i dem kan fortelle om sitt eget liv på en måte hun ikke ellers ville ha turt. I sin analyse stadfester hun at denne tvangsatferden slett ikke er entydig negativ, samtidig som  hun fastslår at det er nokså slitsomt å gjenta syklusen av å skrive brev, sende dem, hate seg selv for å ha sendt dem, og leve i frykt for å bli oppsøkt av den hun har skrevet til.

Men så fikk hun en dag et råd fra en av de andre i "forskningsgruppa" si på Betelhuset. Nei, hun ble ikke overtalt til å forstå at det hun drev med, bare var tvangshandlinger, og at det som drev henne til å skrive brevene, ikke var kjærlighet, men vrangforestillinger. I stedet lød rådet som følger: – Hva hvis du lager deg din egen postkasse, en pappeske noe som du klipper en åpning i, og poster brevene dine i den? Så kan du fortsette å skrive brev, men slipper å plages av anger etter å ha sendt dem, og du slipper å være redd for å bli oppsøkt.

Så hun gjorde det. Og det funket. Det løste ikke alle problemer, men det var en praktisk løsning på noe som i hvert fall jeg aldri ville ha kommet på å tenke på som et praktisk problem. I forskningsrapportens konklusjon skriver hun: "Det var vondt å leve med vrangforestillingene, men det skjedde mye gøy også. Når jeg tenker tilbake på det, er det et godt minne." Jeg skulle gitt mye for å bli klok som henne.

Tuesday, September 13, 2011

Mobiler og krabber – den svenske salgssekten og "det nye arbeidsmarkedet"

Jeg har allerede skrevet en del innlegg om Takiji Kobayashis Krabbeskipet her på bloggen og har ikke tenkt til å si så mye om den i dag – men jeg blir gang på gang slått av hvor aktuell denne boka fortsatt er i dag, eller i det minste kan være, dersom man lar den være det.

Jeg har ikke TV hjemme og har ikke hatt det på … så mange år jeg kan huske (hva skal man med TV når man har internett som tidsfordriv/-tyv?), men her om dagen svingte jeg innom titteboksen og så begynnelsen på en interessant svensk dokumentar med tittelen Säljsekten ("Salgssekten" tror jeg den norske oversettelsen lød). En reporter går undercover og tar jobb ved The Phone Company, et salgsselskap for mobilabonnementer. Her avsløres et arbeidsmiljø hvor unge mennesker drives til å jobbe til de stuper, manipuleres til å tro at det er normalt å jobbe over tolv timer om dagen uten pause, og skremmes fra å reise spørsmål ved sin arbeidssituasjon eller kontakte fagforeninger. Klipp fra dokumentaren kan ses her, og en nærmere beskrivelse av innholdet ligger her.

Tidene har forandret seg fra 1920-tallets Japan, men situasjonen som denne dokumentaren skildrer i Sverige, er høyst gjenkjennelig fra Krabbeskipet: I et deregulert arbeidsmarked fristes arbeidsgivere til å presse maksimal profitt ut av sine arbeidstakere, og menneskelige hensyn må vike. Når arbeidstakernes situasjon gjøres usikker – ved at de kun ansettes midlertidig eller i vikarstillinger – mister de kontrollen over sin egen siuasjon og muligheten til å protestere på urettferdig behandling.  Adecco-saken har allerede vist at dette også gjelder Norge, og Säljsekten viser "det nye arbeidsmarkedets" sanne ansikt i nabolandet vårt. Dette angår oss nå, og vil gjøre det i stadig økende grad etter som bølgene fra den økonomiske krisen når våre bredder. Selvsagt er vi avhengige av næringslivet, men når arbeidsgiverinteresser krever mer "fleksibilitet", bør vi være på vakt – én persons fleksibilitet, er en annens ufrihet.

Friday, September 9, 2011

Animasjon uten anime: Koji Yamamura på Cinemateket


Visning med introduksjon av en av Japans viktigste uavhengige animasjonsfilmskapere på Cinemateket tirsdag 13.september kl.18!

Koji Yamamura: Atamayama, 2002














Denne uka har vært et lite avbrekk i de vanlige rutinene. I stedet for å sitte og tålmodig jobbe meg gjennom Scott Westerfelds spennende ungdomsroman Specials (tredje bok i Uglies-trilogien), har store deler av dagene gått med på å lete opp informasjon om animasjonsfilm generelt, om animasjonsrelatert terminologi spesielt, og om klassiske animasjonsfilmskapere for øvrig.

Før noen spør, så har jeg ikke begynt på etterutdanning (i mitt yrke er hver eneste dag en etterutdanning, og det er aldri godt å forutsi hva en arbeidsdag vil bringe av obskur kunnskap). Nei, foranledningen for disse plutselige og lystbetonte studiene er at den Oscarbelønnede japanske animasjonsfilmregissøren Koji Yamamura kommer til Oslo på mandag og tirsdag neste uke, og jeg har blitt bedt om å tolke for ham under to hektiske dagers program.

Koji Yamamura var et for meg ukjent navn før jeg fikk oppdraget, men etter som jeg begynte å se nærmere på filmografien hans, og ikke minst den imponerende rekken av priser han har vunnet, forsto jeg at han har et sjeldent sterkt renomé i sitt fagmiljø.

Mange som hører ordene "japansk animasjonsfilm" tenker sikkert umiddelbart "anime" – actionfylte, masseproduserte og/eller kommersielle animasjonsfilmer med skarer av blodfans både i og utenfor Japan. Alt fra Akira til Naruto. Men Yamamuras filmer er av et helt annet slag – organiske, eksperimentelle, og visuelt utfordrende. I kortfilmen Kafkas 'En landsens lege' forvrenger han hele tiden figurenes størrelser og proposjoner for å uttrykke deres skiftende sinnstemninger, og skaper på denne måten en genuint urovekkende atmosfære som er en Kafka-filmatisering verdig.

Min personlige favoritt er imidlertid Atamayama (kjent på engelsk som Mt. Head) fra 2002, som skaffet Yamamura en Oscar for beste animerte kortfilm, i tillegg til førstepriser i animasjonsfilmfestivaler i Annecy og Zagreb. Filmen, som på norsk kunne vært kalt Hodetoppen, er en lett absurd og humoristisk historie om en mann som er så gjerrig at han plukker opp kirsebær fra gata og spiser dem. Men fordi han er så gjerrig, spiser han til og med opp steinene, og dermed begynner et kirsebærtre å vokse opp av hodet hans. Treet vokser seg stort og får praktfulle blomster, og snart begynenner naboene å valfarte den bare knollen hans for å beundre det. Skallen omdøper de "Hodetoppen", og i god japansk ånd slår de seg til med piknikkurver, bærbare karaokemaskiner og rikelige mengder alkohol – og den eneste som ikke får bli med festen, er hodets eier. Manuset er basert på en historie fra standardrepertoaret i den gamle komedietradisjonen rakugo (litt som standup, bare at komikeren sitter), men er satt i dagens Tokyo. 

Hvis du trodde at japansk animasjon bare var anime, anbefales du varmt å legge turen innom Cinemateket på tirsdag. Både Atamayama og Kafkas 'En landsens lege' vil bli vist, i tillegg til to av hans andre kortfilmer.




Friday, September 2, 2011

Ny statsminister, alt som før?

Så var det slutt for Naoto Kan, og Japan får igjen ny statsminister, Yoshihiko Noda. Om den nye statsministeren vet jeg ikke stort annet enn det som har kommet fram i media de siste dagene, men Svend Haakon Kristensen har skrevet en informativ bloggpost, så nysgjerrige sjeler anbefales å sjekke den. The Guardian melder ellers at Noda er kritisk til Kinas militære opprusting og har tatt til orde for at de japanske lederne under andre verdenskrig ikke lenger bør anses som krigsforbrytere. Og BBC kan fortelle at han i motsetning til sin forgjenger ønsker å gjenoppta driften ved landets stengte atomkraftverk, og at han ikke støtter Kans visjon om et atomfritt Japan. Ikke min type statsminister, med andre ord, men jeg holder muligheten åpen for at han kan ha andre, forsonende egenskaper – og dersom han klarer å rydde opp i økonomien, ville det neppe skade.

Når jeg har fulgt med på BBC de siste dagene, har de fremhevet at Noda blir landets sjette statsminister på de fem årene som har gått siden den populære (men også omstridte) Junichiro Koizumi gikk av. Men dette er knapt noe nytt, og det var snarere Koizumi som var unntaket: Noda blir den 30. statsministeren Japan har hatt i løpet av av de 65 årene som har gått siden landet fikk sin nåværende grunnlov i 1947, og de fleste japanere jeg har snakket med, virker skeptiske til at han vil vare stort lenger enn sine forgjengere. 

Selv om jeg gjennom jungeltelegrafen har hørt stemmer som er sterkt kritiske overfor Noda, er inntrykket mitt at han møtes av de fleste japanere med et skuldertrekk. Det vesentlige ved dette maktskiftet er ikke personligheten eller politikken til den påtroppende statsministeren, men det faktum at landets ledelse igjen har blitt byttet ut etter mindre enn et år. Selv om ulikhetene er store, sammenligner flere nå Japans situasjon med Belgia, som har vært uten nasjonal regjering siden ifjor sommer. Riktignok har Japan en regjering, men mange har vanskelig for å forstå at den kan få utrettet noe som helst når den skiftes ut fortere enn folk flest bytter mobiltelefon.

På tross av mye elendighet, mener jeg likevel å se kimer til endring i den politiske bevisstheten i Japan. Frustrasjonen over politikernes grådighet og udugelighet er stor, og mange føler avmakt overfor det politiske systemet, men jeg har et håp om at folket i Japan snart skal miste tålmodigheten og kreve en mer ansvarlig og gjennomsiktig ledelse.