Gammelt brød blir som nytt

En oversetters liv består ikke bare av nistirring på datamaskin med tilhørende hårriving og neglbiting over ymse ordfrustrasjoner. Noen ganger må man også bake. En av fordelene med hjemmekontor er nettopp å kunne disponere tiden selv: at man kan sette deigen i en pause, la den heve mens man jobber, elte den litt i neste pause, sette den til heving igjen, også steike den mens man jobber.

Dette har medført til mye baking og mange eksperimenter – jeg har den (u)vanen at jeg aldri bruker oppskrift. Gjærdeig er en levende størrelse, og her er det kjærlighet som gjelder, ikke presisjon. Slik unnskylder jeg meg i alle fall.

Men noen ganger skorter det både på kjærligheten og presisjonen, og det som skulle bli et saftig, porøst formbrød, ble paddeflatt, steinhardt, og råstekt på grensen til fudge-konsistens. Slikt skjer.

Hva gjør man da? Tanken på å kaste 2 kg med godt mel, olje, valnøtter og linfrø bød meg imot, så da var tiden inne for et nytt eksperiment: Resirkulering av brød.

Jeg brøt opp hele det mislykkede brødet i småbiter, la det i bløt over natta med godt med vann, og da morgenen kom, rørte jeg inn mer gjær og mel (nå gjaldt det å få denne gugga til å binde seg, så jeg brukte bare siktet hvetemel her), knadde og eltet og laget deig på vanlig måte.

Jeg var veldig usikker på om dette ville binde seg og gi noe godt brød, men resultatet ses ovenfor. Et riktig så sjarmerende brødtroll, om jeg får si det selv. Smaken er det heller ingenting å utsette på.

So long, Kon, and thanks for all the paprika

Jeg leste til min store sorg at en av mine favorittfilmskapere, den japanske tegnefilmregissøren Satoshi Kon har forlatt oss bare 46 år gammel. I et blogginnlegg som ble lagt ut på hjemmesiden hans like før han døde forteller han om tiden etter at han plutselig fikk kreftdiagnosen i mai i år. Det var vanskelig å ikke bli rørt av hans siste ord til omverdenen:

"Fylt av takknemlighet over alle gode ting i verden, legger jeg nå fra meg pennen. Beklager jeg ikke kunne bli lenger, men jeg må visst dra nå."

Mitt første møte med Kons fantastiske og fargerike filmverden var på Oslo Internasjonale Filmfestivals visning av "Tokyo Godfathers" for noen år siden – en film som siden har blitt selve Julefilmen. Hvordan en historie om tre hjemløse i Tokyo som finner et spedbarn noen har satt på gata, kan bli en feelgood-film, er knapt mulig å forstå, men Kon kombinerte et sylskarpt blikk på samfunnets skyggeside med en uendelig varme overfor alle de skakkjørte figurene i persongalleriet sitt.

I tillegg til "Tokyo Godfathers" har Kon regissert filmer som "Perfect Blue", "Millennium Actress", og en annen av mine yndlingsfilmer: "Paprika" – en spektakulær og vill humoristisk syretrip inn i grenselandet mellom drøm og virkelighet. De som har sett "Inception" og latt seg fascinere av den (eventuelt de som i likhet med meg følte at den var overforklarende og uutløst) kan virkelig glede seg til "Paprika". 

Det er sjelden at kjente personligheters død går slik inn på meg som dette. Kon var en ufattelig begavet og nyskapende filmskaper som jeg virkelig så fram til å se mer fra. Ryktene sier at hans siste filmprosjekt, som han arbeidet med så lenge sykdommen tillot ham, vil komme neste år. Jeg gleder meg allerede.