Mandag morra øyblues

Mer øybråk for Japan: Bare noen uker etter Japan havnet i klammeri med Kina om Senkaku/Diaoyu-øyene, melder BBC i dag at statsminister Naoto Kan har uttrykt misnøye med at Russlands president Medvedev har besøkt Kunashir/Kunashiri, en av øyene i Kurilene.

(Vis Uten navn i et større kart)

Striden om Kurilene dreier seg mer konkret om de fire øyene Kunashir/Kunashiri, Iturup/Etorofu, Shikotan og Habomai (i tilfellene hvor det er forskjell på det russiske og japanske navnet har jeg skrevet det russiske før skråstreken og det japanske etter). Disse øyene ligger like nord for Hokkaido, den nordligste av Japans fire hovedøyer. Den nærmeste, som på japansk kalles Kunashiri, ligger drøyt to og et halvt mil fra østkysten på Hokkaido – mens nærmeste punkt på det russiske fastlandet er over seksti mil unna, tretti hvis man regner med Sakhalin. At japanerne gjennom etterkrigstiden har vært bekymret for å ha den russiske bjørnen så tett innpå hovedøyene sine, er ikke vanskelig å forstå.

Kurilene har gjennom snart 150 år vært tett knyttet til Japans historie og til dens identitet som moderne og industrialisert nasjon. Øygruppen var også tett knyttet til det imperialistiske prosjektet i Japan som ledet opp til stillehavskrigen. Shimoda-traktaten med Russland i 1855 stadfestet at grensen mellom de to landene skulle gå mellom Etorofu og Urup – de fire øyene som er omstridt i dag, ble altså japansk eie – mens eierskapet til Sakhalin ikke ble avklart. Senere, i 1875, ga Japan avkall på Sakhalin mot å få eierskap til hele Kurilene og tilgang til russiske havner i området. Øyene var fra før bebodd av ainuene, et urfolk som gjennom Japans aktive kolonisering og assimileringspolitikk i dag er så godt som utryddet.

Spørsmålet om Sakhalin og Kurilene ble for Japan et viktig strategisk hensyn i koloniseringsprosessen på tidlig 1900-tall. Et tydelig uttrykk for dette kan man se i Takiji Kobayashis proletarroman Krabbeskipet fra 1929 – når de japanske krabbebåtene seilte nordover fra Hokkaido, reiste de inn i omstridt territorium. Destroyere fra den japanske marinen følger dem på ferden, angivelig som "beskyttelse". Men i en nøkkelscene forklarer salonggutten, som spiller en viktig rolle som formidler mellom mannskapet i "fraukjellern" og lederskiktet i salongen, hva som egentlig foregår:

"Som dere vet, pratet kapteinen og oppsynsmannen med offiserene på destroyeren i går. Etter hva jeg fikk med meg, er visst planen å tjuvfiske i russisk farvann. Destroyeren skal følge etter oss og holde vakt, og etter hva jeg har skjønt, får de temmelig mye sånn her for det." Salonggutten laget en rund mynt av tommel- og pengefingeren. "Området rundt Kamtsjatka og Nord-Karafuto* er så stappfullt av rikdommer at det bare er å strekke ut hånda og dra dem inn, sier de, og nå har de høye herrer hjemme i Japan bestemt seg for at det hele skal under japansk herredømme. Det er visst ikke bare Kina og Mandsjuria man har planer for, områdene her i nord er tydeligvis av interesse, de også."

*Sakhalin

Her illustreres noe av synet på nordområdene som et skattkammer av ressurser, som det ellers ressursfattige og overbefolkede Japan av strategiske hensyn måtte få kontroll over. Salonggutten fortsetter med å forklare hva de mektige herrers "planer" går ut på:

"De sier at destroyerne er her for å beskytte oss, men det er nok ikke den eneste grunnen til at de er her. Sannheten er nok heller at de kommer for å gjøre detaljerte undersøkelser av geografien og klimaforholdene her i området og rundt Nord-Karafuto og Chishima*, slik at de skal være godt forberedt hvis det skulle bli virkelighet av alle disse planene.  Dette er sikkert strengt hemmelig, men etter hva jeg har hørt, driver destroyerne også og smugler kanoner og tungolje til de sørligste av Chishima-øyene."

* Kurilene

Kobayashis anliggende er å avsløre koblingen mellom Japans imperialistiske ambisjoner og kapitalismens brutale utnytting av arbeiderne – under dekke av å "avhjelpe den nasjonale matvaremangelen" drives arbeiderne på krabbeskipet til å jobbe under umenneskelige forhold. Men når de graver under overflaten, oppdager de at det slett ikke er "nasjonen" de egentlig tjener: "… hvis du går til bunns i ting – og da mener jeg helt til bunns – så er det visst to-tre rikfolk (og de er til gjengjeld virkelig rike) som egentlig står bak alle krigene som Japan har vært med på." Samtidig viser Kobayashis roman hvilken sentral rolle Kurilene spilte i det imperialistiske prosjektet for Japan.

Spørsmålet om Kurilene er et spørsmål om nasjonal stolthet. For høyrevridde grupperinger i Japan er "nordområdet" (hoppô-ryôdo) som de fire øyene kalles, blitt et samlingspunkt, og man kan titt og ofte se svarte varebiler med høyttalere på taket kjøre rundt i Tokyo og spy ut høyreekstrem propaganda med tilhørende eder og galle over "feige" myndigheter som nekter å konfrontere Russland med dette spørsmålet. Og ikke uventet kan japansk presse melde om arge reaksjoner fra gjenlevende japanske beboere på disse øyene som ble fordrevet ved krigens slutt.

Kurilene har vært et sårt punkt i relasjonene mellom Japan og Russland i 65 år nå. Hvorfor Medvedev velger å besøke øygruppen på akkurat dette tidspunktet, er usikkert. Japan har utvilsomt opplevd et internasjonalt prestisjetap gjennom de siste årenes økonomiske krise. Landet har blitt forbigått av Kina som verdens nest største økonomi og nevnes som skrekkeksempel på hvordan det kan gå med vestlige økonomier om de ikke er forsiktige ("den japanske syken"). Forholdet til landene omkring har gjennom etterkrigstiden vært anstrengt. Vil vi se en utvikling hvor sterke naboer som Russland og Kina i større og større grad utnytter seg av Japans svekkede internasjonale stilling?

Snapshot fra Japan

Jeg fikk en epost fra en gammel venn i Japan her om dagen, og han skriver litt om frustrasjonene over det politiske systemet, så jeg har oversatt det og vedlegger det her som et lite øyeblikksbilde over hvordan i hvert fall noen japanere opplever dagens situasjon.

Etter at vi fikk en ny regjering ifjor, trodde vi at ting ville bevege seg et skritt i riktig retning, men Ichiro Ozawas politiske reformer skapte en voldsom motreaksjon fra massemedia, byråkratiet, ryggslikkende USA-etterdiltere, firmatopper som investerer i utlandet, og mafiaen av forkjempere for den amerikansk-japanske sikkerhetsavtalen som i kjølvannet av den økonomiske nedgangen har hatt fritt spill. Denne motstanden har nå fått en helt uant kraft, og både politikken og media forfaller foran øynene på oss for hver dag som går. Og statsministeren og toppene i regjeringspartiet har fullstendig snudd ryggen til nettopp den saken de gikk til valg og vant på. Ikke bare var de ute av stand til  å bestemme en ny plassering av de amerikanske militærbasene på Okinawa, hele suppa har ført til sammenbrudd i regjeringen. Som om ikke det var nok, lar de seg snurre rundt lillefingeren av USAs løpegutter i Japan og massemedia. 

Japan er ikke en selvstendig stat, vi er fortsatt under USAs kommando, og i det siste er det blitt pinlig tydelig at selv om GHQ (General Head Quarters – den amerikanske overkommandoen i Japan i okkupasjonstiden etter andre verdenskrig) er borte, fortsetter vi å være en kvasikoloni og rævediltenasjon. Etter den plutselige arrestasjonen av Ozawas sekretær i fjor vår er det i ferd med å vise seg hva situasjonen i Japan, 65 år etter krigen er. 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men kort fortalt: Forfallet i samfunnet de siste ett-to årene er ikke til å tro.

Ny lenkeside

Det har vært en stund mellom oppdateringene i det siste, og det må jeg bare beklage. Til mitt forsvar sitter jeg i innspurten med en amerikansk SF/ungdomsroman (tittel kunngjøres senere), og holder på med et foredrag om kunsthistorie som skal tolkes 11.oktober på Universitetet i Oslo.

Men litt pirk har jeg hatt tid til, og har samlet noen av favortittlenkene mine på en egen side her. Foreløpig har jeg bare lagt inn ordbøker og oppslagsverk, og disse er nok mest for spesielt interesserte (de fleste forutsetter at man i hvert fall kan lese hiragana og katakana), men det finnes jo etter hvert en del japanskkyndige i dette landet, så jeg håper det kan være til nytte! Og si for all del fra hvis du vet om en god side som burde vært med!

Gammelt brød blir som nytt

En oversetters liv består ikke bare av nistirring på datamaskin med tilhørende hårriving og neglbiting over ymse ordfrustrasjoner. Noen ganger må man også bake. En av fordelene med hjemmekontor er nettopp å kunne disponere tiden selv: at man kan sette deigen i en pause, la den heve mens man jobber, elte den litt i neste pause, sette den til heving igjen, også steike den mens man jobber.

Dette har medført til mye baking og mange eksperimenter – jeg har den (u)vanen at jeg aldri bruker oppskrift. Gjærdeig er en levende størrelse, og her er det kjærlighet som gjelder, ikke presisjon. Slik unnskylder jeg meg i alle fall.

Men noen ganger skorter det både på kjærligheten og presisjonen, og det som skulle bli et saftig, porøst formbrød, ble paddeflatt, steinhardt, og råstekt på grensen til fudge-konsistens. Slikt skjer.

Hva gjør man da? Tanken på å kaste 2 kg med godt mel, olje, valnøtter og linfrø bød meg imot, så da var tiden inne for et nytt eksperiment: Resirkulering av brød.

Jeg brøt opp hele det mislykkede brødet i småbiter, la det i bløt over natta med godt med vann, og da morgenen kom, rørte jeg inn mer gjær og mel (nå gjaldt det å få denne gugga til å binde seg, så jeg brukte bare siktet hvetemel her), knadde og eltet og laget deig på vanlig måte.

Jeg var veldig usikker på om dette ville binde seg og gi noe godt brød, men resultatet ses ovenfor. Et riktig så sjarmerende brødtroll, om jeg får si det selv. Smaken er det heller ingenting å utsette på.

So long, Kon, and thanks for all the paprika

Jeg leste til min store sorg at en av mine favorittfilmskapere, den japanske tegnefilmregissøren Satoshi Kon har forlatt oss bare 46 år gammel. I et blogginnlegg som ble lagt ut på hjemmesiden hans like før han døde forteller han om tiden etter at han plutselig fikk kreftdiagnosen i mai i år. Det var vanskelig å ikke bli rørt av hans siste ord til omverdenen:

"Fylt av takknemlighet over alle gode ting i verden, legger jeg nå fra meg pennen. Beklager jeg ikke kunne bli lenger, men jeg må visst dra nå."

Mitt første møte med Kons fantastiske og fargerike filmverden var på Oslo Internasjonale Filmfestivals visning av "Tokyo Godfathers" for noen år siden – en film som siden har blitt selve Julefilmen. Hvordan en historie om tre hjemløse i Tokyo som finner et spedbarn noen har satt på gata, kan bli en feelgood-film, er knapt mulig å forstå, men Kon kombinerte et sylskarpt blikk på samfunnets skyggeside med en uendelig varme overfor alle de skakkjørte figurene i persongalleriet sitt.

I tillegg til "Tokyo Godfathers" har Kon regissert filmer som "Perfect Blue", "Millennium Actress", og en annen av mine yndlingsfilmer: "Paprika" – en spektakulær og vill humoristisk syretrip inn i grenselandet mellom drøm og virkelighet. De som har sett "Inception" og latt seg fascinere av den (eventuelt de som i likhet med meg følte at den var overforklarende og uutløst) kan virkelig glede seg til "Paprika". 

Det er sjelden at kjente personligheters død går slik inn på meg som dette. Kon var en ufattelig begavet og nyskapende filmskaper som jeg virkelig så fram til å se mer fra. Ryktene sier at hans siste filmprosjekt, som han arbeidet med så lenge sykdommen tillot ham, vil komme neste år. Jeg gleder meg allerede.

Om havenes fødsel

BBC kunne forleden melde om en nydannet kløft i Afrika som i løpet av knappe ti millioner år kan utvikle seg til et nytt hav, noe som fra et geologisk perspektiv visstnok er så rask at det nesten er så man kan se kontinentet revne framfor øynene på seg.

Samtidig ser jeg med lett forbauselse at jeg selv har vært delansvarlig i å skape et nytt hav – og det på en knapp uke! Som oversetter  av Krabbeskipet var jeg brennsikker på at handlingen i romanen utspilte seg i Okhotskhavet nord for Japan, men Klassekampen kunne forrige lørdag heldigvis rettlede meg i min villfarelse. Skipet Hakko Maru som romanen utspiller seg på, setter nemlig slett ikke kurs for Okhotskhavet, slik jeg trodde, men for Okotahavet – et hav som sist gang jeg undersøkte, ikke var å se på noe kart i nærheten av Japan.

Åpenbart har det her foregått en monumental framskynding av de geologiske prossessene i regionen – som er jo er velsignet med en allerede svært generøs tektonisk aktivitet. Hvorvidt den norske kulturjournalisten i dette tilfelle har hatt en finger med i  skapelsesarbeidet eller om det kun er oppdagelsen han kan krediteres for, vites ikke, men et dristig stykke nybrottsarbeid er det likefullt.

Men når dagspressens driftige journalister først var i gang, nøyde de seg ikke med å skape ett nytt hav: I en notis om samme roman i torsdagens Vårt Land fikk jeg nemlig til min forbløffelse se at handlingen hadde forflyttet seg fra Okotahavet til Oktahavet. Nå er russiskkunnskapene mine en smule usikre, men magefølelsen forteller meg at dette nye havet, som sikkert fortsatt blunker forvirret mot sola etter den brå fødselen, må befinne seg et sted utenfor kysten til våre russisktalende naboer i øst.

Hvem sa at oppdagelsenes tid var forbi?

[Oppdatering: Byttet ut bildet med ett av mine egne]

Drømmer og virkeligheter – Haruki Murakami og løsrivelsen fra virkeligheten, del 2

Et tilbakevendende trekk i Murakamis litteratur er utforskningen av grenselandet mellom virkelighet og drøm, mellom «denne siden» og «den andre siden». Hva er egentlig denne «andre virkeligheten» som han skildrer? Og hvorfor er det så ofte i dette parallelle universet at alle konflikter i fortellingene hans løses (eller oppløses)? Annen del (del en kan leses her)

Som oversetter har jeg hatt befatning med to bøker av Murakami – novellesamlingen Blindepilen og den sovende kvinnen, som jeg oversatte sammen med Ika Kaminka (hun sto for den største delen), og nå altså Elskede Sputnik. For å snakke om «den andre siden» i Murakamis litteratur, tenkte jeg derfor jeg kunne ta utgangspunkt i sistnevnte.

Elskede Sputnik er en ulykkelig kjærlighetsroman. I sentrum står hovedpersonen K, en ung mann som jobber som barneskolelærer og som er håpløst forelsket i Sumire. Sumire er en aspirerende beatforfatter (om enn noe på etterskudd) hvis store drøm er å bli like vill og kul som Jack Kerouac – inntil hun en dag, plutselig og uventet blir stormforelsket i den 17 år eldre kvinnen Miu. Miu er en gåtefull kvinne med koreansk bakgrunn som etter en mystisk hendelse har mistet evnen til å føle enhver seksuell tiltrekning. Vi har med andre ord tre personer fanget i et fastlåst trekantforhold: K elsker Sumire, som riktignok anser ham som sin næreste venn, men ikke er i stand til å elske ham  (eller noen annen representant for det mannlige kjønn). Sumire elsker Miu, som igjen er glad i Sumire, men ikke er i stand til å føle seksuelt begjær for noe menneske, sin egen ektemann inkludert. Og samtidig som K elsker Sumire, føler han også en annen, mer ubestemt tiltrekning til Miu, som heller ikke kan gjengjeldes. Som K sier:

Det hele var fryktelig innfløkt. Som i et eksistensialistisk teaterstykke. Alle hadde forvillet seg inn i hver sin blindgate, og ingen kom seg noe sted. Det fantes ingen riktige valg. Og nå hadde Sumire plutselig bare forsvunnet fra scenen.

I de to siste setningene her finnes en viktig nøkkel til denne romanens hovedkonflikt og til dette merkelige fenomenet som ofte dukker opp hos Murakami, som han i Elskede Sputnik omtaler som «den andre siden»: Når Sumire forelsker seg i Miu, begynner hun umiddelbart å forandre seg. Forfatterambisjonene viker, hun mister evnen til å skrive, og hun forvandles både utvendig og innvendig til hun ikke lenger kjenner seg selv igjen, alt sammen i en bevegelse for å nærme seg sin elskede Miu. Men hva da når den personen som er målet for denne forvandlingen, ikke er i stand til å ta imot Sumire? Her oppstår den uløselige konflikten, Sumires «blindgate». Den rasjonelle tanke, som alltid har vært Sumires tilflukt og støtte, er ikke lenger til noen nytte. Tilsynelatende finnes ingen utvei.

Dette er bakgrunnen når Sumire en dag plutselig forsvinner mens hun er på ferie på en øy i Egeerhavet med Miu. «I løse lufta», som Miu sier. K blir tilkalt og hjelper Miu med å lete etter Sumire, men hun er sporløst borte. Alt han finner, er en diskett med to tekster som Sumire har skrevet. Her finner han en viktig ledetråd, når Sumire skriver:

Sett at man velger å la være å tenke alvorlig over ting (og i stedet ligger på ryggen i enga mens man titter opp på skyene og lytter til gresset som gror), hvordan skal man da unngå slike kollisjoner (baff!)? Vanskelig? Slett ikke. Rent logisk er det eksepsjonelt enkelt. C’est simple. Du bare drømmer. Og fortsetter å drømme. Du går inn i drømmenes verden for aldri å komme ut igjen. Du lever der inne for alltid.

I drømme trenger man nemlig ikke å skille mellom ting. Ikke i det hele tatt. I drømmene er det ikke noe skille mellom den ene tingen og den neste. Det er derfor du nesten aldri kolliderer med ting i drømme, og når du en sjelden gang gjør det, er det ikke vondt. Sånn er ikke virkeligheten. Virkeligheten biter.

Etter å ha lest Sumires dokumenter, kommer K til den konklusjonen at Sumire må ha forsvunnet til «den andre siden», til «drømmenes verden», en slags parallell dimensjon hvor konflikter og motsetninger ikke eksisterer. De viktigste spørsmålene er  imidlertid ubesvart: Hvordan kommer man seg dit? Og hvordan – om det i det hele tatt er mulig – kommer man seg tilbake?

Parallelle virkeligheter er et tilbakevendende motiv i Murakamis bøker helt siden Sauejakten, som er den første av hans romaner som er oversatt til norsk (men ikke den første han skrev*). Som oftest vil den typiske Murakami-helten være opptatt med å dyrke sitt trygge og velordnede, men samtidig kjedelige og ensomme liv, når døren til en annen verden umerkelig åpner seg på gløtt, og merkelige hendelser og skapninger står i kø: magiske sauer skal finnes, fisk regner fra himmelen, døde personer kommer tilbake, og fisk regner fra himmelen. Og i Elskede Sputnik forsvinner en person i løse luften, mens en annen mister «halvparten» av seg selv i en annen virkelighet. Når døren mellom den «virkelige» virkeligheten og «den andre siden» åpner seg på gløtt, blir Murakamis hovedpersoner rykket ut av balanse, og de blir motvillig tvunget ut på en reise. Som oftest ender reisen i et grenseland mellom virkelighetene: I Sauejakten møter hovedpersonen igjen sin avdøde venn Rotta, i Kafka på stranden reiser han ut i skogen og møter den middelaldrende kvinnen Saeki som ungdom, og i 1Q84, som oversettes av Ika Kaminka i dette øyeblikk … nei, det skal du få lov til å lese selv, når den tid kommer …

Uansett – Murakamis romaner utspiller seg ofte som reiser til grenselandet mellom to virkeligheter. «Den andre siden» er en uhåndgripelig og udefinerbar størrelse som omtales litt forskjellig i hver historie – noen ganger gir ikke Murakami den noen definisjon (som i Sauejakten), andre ganger gir han den et veldig konkret navn (slik han gjør i andre halvdel i tittelen til Hardkokt eventyrland og verdens ende). Selv synes jeg begrepet «den andre siden», som han bruker i Elskede Sputnik, er det av begrepene Murakami bruker som mest intuitivt fanger innholdet i dette fenomenet.  

Men hva er denne «andre siden»? At det er noe som er oss fremmed, noe vi ikke vedkjenner oss, men som likevel kan ta kontroll over livene våre, er åpenbart, men er det en psykologisk tilstand? Et symbol på kaoskreftene i verden? Skjebnen?

(fortsettes)

 * Murakamis to første romaner, kaze no uta o kike og 1973 nen no pinbôru har så vidt jeg vet bare blitt oversatt til engelsk én gang, i en serie beregnet for japanere som ønsker å lære seg engelsk ved å lese kjent japansk litteratur i oversettelse)

Haruki Murakami og løsrivelsen fra virkeligheten - del 1

Et tilbakevendende trekk i Murakamis litteratur er utforskningen av grenselandet mellom virkelighet og drøm, mellom «denne siden» og «den andre siden». Hva er egentlig denne «andre virkeligheten» som han skildrer? Og hvorfor er det så ofte i dette parallelle universet at alle konflikter i fortellingene hans løses (eller oppløses)?

For noen uker siden var jeg på litteraturfestival i Lillehammer og snakket om Haruki Murakami i forbindelse med utgivelsen av romanen Elskede Sputnik, som jeg har oversatt. Her følger en mer eller mindre (sannsynligvis sistnevnte) gjengivelse av noen av de tingene jeg snakket om, fritt etter hukommelsen.

Mitt første møte med Haruki Murakami var som førsteårsstudent på japanskstudiet ved Blindern, i 2001. Jeg hadde da allerede lært meg japansk på egen hånd i noen år, men jeg hadde fortsatt ikke gått til det skritt å faktisk lese en roman på japansk. Nå var tiden kommet, bestemte jeg meg, og jeg gikk derfor på universitetsbibliotekt for å finne en dertil egnet bok. Jeg hadde hørt om denne Haruki Murakami, som på denne tiden fortsatt var en kultforfatter på disse breddegrader, og da jeg så i hyllen hans på biblioteket, stanset blikket mitt, typisk nok, på tittelen Noruwei no mori, eller Norwegian Wood, som vi kjenner den som.

Apropos denne tittelen, så er den jo som kjent hentet fra Beatles-sangen "Norwegian wood". Originalens tittel er imidlertid hentet fra en japansk oversettelse av denne låtas tekst, hvor man har valgt – noe som i ettertid har vært en nokså omdiskutert avgjørelse – å gjengi ordet "Wood" med det japanske ordet mori, eller "skog". Jeg kjenner ikke sangteksten godt nok til å mene verken det ene eller andre om dette, bare konstatere at det vitner om min gode kollega og mentor Ika Kaminkas alltid gode skjønn at denne romanen på vårt språk ikke har fått tittelen Norske Skog.

Uansett lånte denne boka, og åpnet den forventningsfullt, uforvarende om at japanske pocketutgaver gjerne deles i to bind. Disse bindene blir ikke markert som "Bind 1" og "Bind 2", men med skrifttegnene for "opp" og "ned". Og i min hånd lå altså "ned"-utgaven. Og slik begynte jeg å lese, min første japanske roman:

Kapittel 6 (fortsettelse)

Middagen var så å si en repetisjon av gårsdagens forestilling. Det var den samme stemningen, de samme dempede stemmene, de samme ansiktene. Bare maten var en annen. 

Hm, tenkte jeg med meg selv. Vel hadde jeg hørt at Murakami skrev spesielle romaner, men aldri hadde jeg lest en bok som til de grader startet in medias res. Først to timer senere, etter møysommelig å ha stavet meg gjennom de første par sidene, begynte det å gå opp for meg at det var noe jeg hadde gått glipp av.

Dette var begynnelsen på mitt forhold til Murakami – et forhold preget av fascinasjon, men også av frustrasjon. Fascinasjon over hans særegne skildringer og fjærlette sammenblanding av realisme med de mest usannsynlige elementer. Frustrasjon fordi jeg, hver gang jeg prøver å få et grep om hva som ligger under bøker hans, hva substansen i dem er – kommer til kort. Den siste uka har jeg brukt en god del tid på å forberede meg, på å tenke og på å prøve å skrive et manuskript. Det lyktes ikke. Murakami har nemlig en tendens til å vri seg unna hver gang jeg prøver å få tak på ham. Så snart jeg tror jeg har fått grep om noe vesentlig, glipper han unna igjen. Kanskje er også det en av grunnene til at man ikke blir ferdig med.

Så når jeg i programmet har lovet å ta dere med på en «oppdagelsesreise til ‘den andre siden’ i Murakamis univers», er det bokstavelig talt det som vil skje. Jeg har en samling med fragmenterte notater og en bunke Murakamibøker som jeg kanskje, kanskje ikke vil lese fra, men nøyaktig hvor dette ender opp, er jeg ikke riktig sikker på selv heller. Vi får se når vi kommer dit.

(Fortsettes her)

(Utdraget fra Norwegian Wood er fra norsk oversettelse ved Ika Kaminka, Pax forlag 1998)

(Bilde: Det kryptiske «ned»-tegnet på omslaget til den japanske pocketutgaven av Noruwei no mori)

Smaksprøve: "Krabbeskipet"

Med tillatelse fra forlaget kan jeg i dag presentere en smakebit fra åpningen av Takiji Kobyashis Krabbeskipet. For omtale av boka, se her.

I dette utdraget får man i rikt monn smake på det Lasse Midttun skriver om i sin anmeldelse i Morgenbladet: allerede fra første replikk er det åpenbart at det ikke dreier seg om noen «frisk sjøroman». Samtidig kan man se romanens særegne fortellerteknikk, hvor fortellerstemmen sveiper gjennom skipets ulike fysiske og sosiale rom, nesten som et kamera. Enjoy!

Kapittel 1 

«Hei! No ska vi te hælvete igjæn!»

    De to mennene sto lent mot rekka, strakte seg som dovne snegler og så utover Hakodate by som lå i et favntak rundt bukta. Den ene fiskeren spyttet ut en klyse, sammen med restene av en rullesigarett som han hadde røykt inntil knokene. Sigarettstumpen tumlet lekent gjennom lufta før den skled loddrett ned langs den høye skipssiden. Det dunstet alkohol av ham.

     I havna lå dampskipene og duppet på brede, røde vommer. De som var i ferd med å bli lastet, krenget som om noen hadde tatt et kraftig tak i rekka på den ene siden og rykket til. Det var tjukke, gule skorsteiner, og store bøyer fløt som runde bjeller på vannet. Motorbåtene pilte som veggedyr mellom skipene, hvor en guffen blanding av feit sot, brødbiter og råtten frukt dekket vannflaten som en levende vev. Et vinddrag presset røyken ned over vannflaten og førte med seg den stramme lukta av kullrøyk. Over de små bølgene lød nå og da surringen fra vinsjene inne i havna som om de var like ved.

     Foran krabbeskipet Hakkō Maru var en seilskute med flassende maling i ferd med å ankre opp. Ankerkjettingene kom ut av to hull i baugen som minnet om neseborene til en okse. På dekket marsjerte to utlendinger med pipe i munnviken fram og tilbake, lik mekaniske dukker. Det så ut som et russisk skip, mest sannsynlig en patruljebåt som var kommet for å overvåke de japanske krabbeskipene.

     «Så va man blakk igjæn. Fan!»

     Han trykket seg inntil den andre fiskeren og tok hånden hans. Så førte han den inn under jakka si og presset den mot en rektangulær bule i lomma på kordfløyelsbuksa. Den andre fiskeren stirret taust på ham.

     «Slapp av,» lo han. «Det e bare en kortstokk. Sånn går det når man spælle bort alt på hanafuda.»

     På båtdekket spaserte kapteinen makelig fram og tilbake, rank som en general i uniformen sin, mens han røykte en sigarett. Når han pustet ut, tegnet røyken en skarp vinkel under nesa hans før den i neste øyeblikk løste seg opp i vinden. Sjøfolk i stråsandaler hastet til og fra mannskapsmessa under «bakken» med matbøtter. Forberedelsene var ferdige, de kunne legge fra når som helst.

     Tittet man ned gjennom luka til det ombygde lasterommet, kunne man i halvmørket få øye på fabrikkarbeiderne som stakk hodet fram fra køyene som pipende fugleunger mens de pratet og ropte. De var fjorten–femten år, alle sammen.

     «Kass del av byen kommer du fra, da?»

Et av de fattige strøkene i Hakodate ble nevnt. Sånn var det med dem alle, de kom fra trange kår.

     «Ka med dåkker der borte, da?»

     «Morioka.»

     «Og dåkker, da?»

     «Akita.»

     Hver region hadde sin køye.

     «Kor i Akita, da?»

      «Nordantfra,» sa en gutt med en hvit, pusslignende klyse under nesa. Øyelokkene hang så det røde under øynene vistes.

     «E far din bonde?»

     «Stæmme de.»

      Lufta i rommet var kvelende tett, fylt med en sur eim som av råtnende frukt. Blandet med den var «fraulukta» som sivet inn fra de titalls tønnene med tsukemono som sto lagret i rommet ved siden av.«Hvis dåkker blir ensom, e det bare å komme oppi køya te han far!» ropte den ene fiskeren ned til guttene og flirte.

     I en mørk krok satt en kvinne – en dagarbeider etter jakka, arbeidsbuksa og trekanttørklet på hodet å dømme – og skrelte et eple til sønnen sin, som lå på magen i køya. Hun så på ham hele tiden mens han spiste det. Selv åt hun de lange strimlene hun nettopp hadde skrelt. Kvinnen mumlet noe, åpnet og lukket det lille knyttet ved siden av ham. Det var sju–åtte slike kvinner der sammen med sønnene sine. Guttene fra innlandet, som ikke hadde noen til å følge seg til skipet, kastet misunnelige blikk mot dem.

En kvinne som hadde håret og klærne fulle av hvitt sementstøv, gikk rundt i rommet med en karamelleske og delte ut to til hver av guttene. «No må dåkker passe godt på han Yoshisuke for mæ, e det greit?» Hendene hennes var store og grove som trerøtter.

     En mor pusset nesa på gutten sin, én tørket ansiktet til sin med et håndkle, og én mumlet noen knapt hørbare ord. 

     To av kvinnene pratet sammen. 

     «Glunten din ser no bra frisk ut.» 

     «Jo, frisk e han vel ...» 

     «Min e så svak at æ ikke visste ka æ skulle gjøre, men du vet jo kossen det e ...» 

     «Ja, det e det samme overalt.»

     De to fiskerne trakk hodet opp av luka og sukket lettet over å kunne puste inn den friske lufta på dekk igjen. Så la en nedstemt taushet seg over dem idet de bega seg mot den trapesformede «bikuba» forut i skipet der de selv skulle bo, hvor folk ble kastet rundt i køyene som mørtel i en sementblander hver gang ankeret raste ut eller ble hivd opp.

     Der inne i halvmørket lå fiskerne og veltet seg som griser. Luktet som i en grisebinge gjorde det også, en eim som fikk kvalmen til å stige i brystet på dem:

     «Farsken kor det stinke!» 

     «Klart det, kroppan vårres råtne jo her inne.» 

     En rødmusset fisker med hode som ei tønne helte sake rett fra flaska i en risskål med skår i, og drakk av den mens han smattet høylytt på en seig strimmel med tørket akkar. Ved siden av ham lå en annen fisker på ryggen og gnagde på et eple mens han bladde i et snuskete blad som var lest så ofte at forsiden var blitt helt fillete. Fire menn satt i en ring og drakk, og en femte som åpenbart mente at han ennå ikke hadde fått i seg nok, trengte seg inn blant dem.
     «Her ska man jo te sjøss i fire måna, så æ rægna ikke med at æ ville få sjansen igjæn på ei stund, om dåkker skjønne ...» sa en firskåren kar og pliret skjelmskt mot resten av mennene mens han slikket seg på underleppa. «Ja, dåkker kan jo se kossen pængeboka mi såg ut ættepå.» Pungen han holdt opp foran øynene var flat som en tørket kakiplomme. «Ho hora hadde satan så liten en kropp, men æ ska love dåkker at ho va deilig.»
     «Hei, kutt ut grisjårret no!»
     «Nei, nei! Fortæll mer.» Men han som fortalte, flirte bare.
     «Hei, se på han der, dåkker. Der har vi pinadø en ærlig kar!» sa en annen og rettet et sløret blikk mot noen skikkelser i køya overfor dem.

     «Ka dåkker gjer mæ?» sa han og pekte med haka. En fisker rakte noen penger til kona.
     «Se på det! Ka dåkker gjer mæ?»

     Fiskeren hadde spredt noen krøllete sedler og mynter utover lokket på en liten eske, og nå talte han over dem sammen med kona. Han slikket et par ganger på blyanten og noterte noe i en blokk.
     «Se på det!»
     «Æ har da også kjærring og unga!» Han som hadde pratet om hora, hadde plutselig hisset seg opp.
     I en køye litt bortenfor satt en ung fisker med lang pannelugg, hoven og grå i ansiktet etter gårsdagens fyllekule. «Og æ som lovde mæ sjøl at æ aldri skulle ut på krabbefiske igjæn,» sa han med høy stemme. «Men agenten på hyrekontoret lurte fra mæ alt æ hadde, så no bær det ut for å risikere liv og læmma i en halv evighet igjæn.» En sambygding ved siden av ham som satt med ryggen til de andre, mumlet noe til svar.

(Takiji Kobayashi: Krabbeskipet. Om ikke den finnes i din lokale bokhandel, kan du be dem bestille den, eller gå inn på Bokvennens hjemmeside)

Tegn til mening

Et aspekt av oversettelsesprosessen som vanligvis ikke vies så mye oppmerksomhet, er det typografiske, med andre ord hvordan de tekstelementene som ikke har noen referent i talespråket, påvirker teksten og hvordan oversettelserens behandling av disse innvirker på den ferdige oversettelsen. I dette inngår valg av skrifttyper (et fagfelt jeg bare i det siste har blitt gjort oppmerksom på dybdene i, igjen takket være en annen av mine kunnskapsrike venner, Frode Helland), men også bruken av tegn.

Min gode venn Kvilelaus, som hjalp meg med etterordet til Krabbeskipet, stilte følgende spørsmål til oversettelsen i kommentarfeltet til dette innlegget: "Mange stader i teksten står ord i hermeteikn, ofte utan at eg heilt forstår kvifor. Det er kanskje forfattaren som er den ansvarlege?" Jeg kunne svart ganske enkelt "ja" i kommentarfeltet, men etter hvert som jeg begynte å utdype svaret, innså jeg at svaret ble så langt at jeg like gjerne kunne gjøre en egen bloggpost av det.

I japansk, som jo er et skriftspråk som skiller seg fra de europeiske på de fleste måter, er det også forskjeller i tegnbruken. Noen forskjeller er av mer kosmetisk art: Det japanske punktumet er en sirkel (。), mens kommaet er lengre, og skråner motsatt vei av vårt (、). 

Når det gjelder Kvilelaus’ spørsmål, brukes ikke anførselstegn i vestlig forstand på japansk. I stedet brukes såkalte kagikakko (「  」), som til en stor grad har samme bruksområder – til å markere direkte sitat, til å trekke et ord ut av sammenhengen og markere distanse til det (på samme måte som de ironiske "to fingrene" som man vifter med når man ikke vil "vedkjenne" seg "innholdet" av "utsagnene" sine), og kan i de fleste tilfeller erstattes med hermetegn.

Japanske kagikakko brukes generelt noe oftere enn våre hermetegn, noe som blant annet skyldes at man kan bruke disse tegnene til å "konseptualisere" et ord, trekke det ut av tekstsammenhengen og markere at man her snakker om et kjernekonsept i tekst. Dette er et grep som ofte brukes når man innfører nye begreper eller måter å bruke begreper på. Igjen er ikke dette ukjent i vestlig tekstproduksjon, men forekommer hyppigere i Japan. Når det er sagt, er Takijis bruk av kagikakko i Krabbeskipet spesielt generøs, også i japansk kontekst. Det samme gjelder bruken av såkalte bōten – "prikker" ved siden av skrifttegnene som grovt tilsvarer kursivering i latinsk typografi. Under følger en smakebit:

Selskapet overlot ingenting til tilfeldighetene når de hyret fiskere til skipene sine. For å være på den sikre siden, kontaktet de borgermestere og politimestere rundt i distriktene og ba dem finne «mønsterungdommer» til seg – lydige arbeidskarer som ikke interesserte seg for fagforeninger og slikt tøv. Jo da, de høye herrer visste nok å ordne ting slik det passet dem! Men stikk i strid med deres planer var nå selve «arbeidet» på krabbeskipet i ferd med å forene mennene og drive dem til å organisere seg. Selv ikke de utspekulerte kapitalister hadde kunnet forutse et så usannsynlig hendelsesforløp. Her hadde de gått til alle slags anstrengelser for å sope sammen det de kunne finne av uforbederlige «drukkenbolter» og annen uorganisert arbeidskraft, og nå var de ironisk nok selv i ferd med å lære dem hvordan de skulle organisere seg!

At "mønsterungdommer" og "drukkenbolter" settes i anførsel, oppleves ikke unaturlig – her dreier det seg om "såkalte" mønsterungdommer og drukkenbolter. At "arbeidet" settes i anførsel oppleves derimot mindre intuitivt, likedan at "usannsynlig står i kursiv. Jeg stusset selv over dette og lurte lenge på hvordan dette skulle løses i norsk oversettelse. Så var det at jeg kom over en artikkel som diskuterte sammenhengen mellom Krabbeskipet og Lenins Kapitalismen som imperialismens høyeste stadium. Artikkelen tok for seg de ideologiske føringene fra Lenin som Takiji (ukritisk, ifølge skribenten) overfører til japanske forhold. Av nysgjerrighet tok jeg en titt på Lenins tekst i norsk oversettelse, og fant også der en svært rik bruk av både kursiver og anførsel, som i stor grad minnet om Takijis språkbruk.



Takiji selv leste Lenin aktivt og var påvirket av ham på flere nivåer. Bruken av kagikakko og bōten opplever jeg delvis som en del av en ideologisk sjargong – ofte har det en fremmedgjørende funksjon i teksten, hvor tilsynelatende uskyldige ord trekkes ut av sammenhengenen; leserens oppmerksomhet rettes mot ord den vanligvis bare ville latt øynene feie fort over, slik at man tvinges til å tenke gjennom dem på nytt.

Ikke alle tilfellene har en like opplagt ideologisk funksjon. Jeg har forsøkt se bevisst på hvor tegnbruken reflekterer forfatterens litterære uttrykk, og hvor den sammenfaller med japanske konvensjoner. I noen tilfeller har jeg luket ut anførsler som jeg mente ville fungere på gal måte på norsk, men jeg ønsket samtidig ikke å gjøre teksten mer "motstandsfri" enn Takiji selv skrev den – uten at det noen gang kan bli et én-til-én forhold mellom original og oversettelse. Det er kompromisset vi må leve med på vår side av Babel.

Bilde 1: Fra den norske oversettelsen av Krabbeskipet (2010)

Bilde 2: Kagikakko (anførsel). Fra en faksimile av den japanske førsteutgaven av Kanikōsen. 

Bilde 3: Bōten (kursiv). Fra en faksimile av den japanske førsteutgaven av Kanikōsen.

En usannsynlig bestselger

Proletarromanen som ble en bestselger i 2008 – nå er den omsider kommet på norsk.

Det har vært mye jobb, mye venting og mye spenning, men i dag fikk jeg endelig se boka som jeg har jobbet med det siste halve året: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Det er rart med det – her har jeg jobbet med den samme teksten dag ut og dag inn i måned etter måned, så det burde jo ikke være så mye nytt, men det skjer noe med teksten når den blir innbundet i stive permer. Alt det som til nå bare har sett på som råmateriale som stadig må forbedres og lukes i, føles plutselig så ferdig og absolutt, som satt i blytyper (så å si).

For de som ikke har fått det med seg (jeg har på følelsen at jeg har pratet hull i hodet på nesten alle jeg har møtt om dette de siste månedene …), er det snakk om den sannsynligvis viktigste arbeiderromanen som har blitt skrevet i Japan gjennom tidene. Den ble skrevet i 1929, og Takiji ble som følge av sitt forfatterskap og politiske engasjement drept av det japanske spesialpolitiet i 1933.


Krabbeskipet handler om mannskapet på fabrikkskipet Hakko Maru, og de umenneskelige forholdene de tvinges til å leve under. Med romanen dokumenterte ikke Takiji bare de urettferdige og brutale forholdene som arbeiderne i Japans utkantstrøk levde under – i krabbeskipets mikrokosmos har han skapt et komprimert bilde av det kapitalistiske samfunnet. Det som først og fremst har imponert meg, og som jeg tror er den kanskje viktigste årsaken til at denne boken fortsetter å engasjere lesere i dag, er hans evne til å sette forskjellige samfunnsfenomener i sammenheng, uten å ty til dogmatiske utlegninger.

For å oppnå dette, har Takiji skrevet romanen som en renskåret kollektivroman. Her er det ingen enkelt hovedperson som utpeker seg – det er gruppen av arbeidere vi følger. Som et filmkamera glir fortellerens oppmerksomhet fra person til person og fra sted til sted, og skaper dermed et mangefasettert bilde av det sammensatte samfunnet på skipet.


Som jeg har fått mulighet til å skrive om i etterordet, er den strukturelle urettferdigheten som Takiji skildrer, i høyeste grad aktuell i dag. Krabbeskipet fikk i 2008 en uventet renessanse i Japan – over 600 000 eksemplarer ble solgt dette året, og bokas tittel, Kanikosen, ble kåret til ett av "årets ord". En filmatisering av kultregissøren SABU kom i 2009, og boka har nylig blitt oversatt til blant annet fransk, spansk, koreansk og kinesisk.

 Hvis du, i likhet med meg før jeg begynte med denne oversettelsen, har et i beste fall avmålt forhold til arbeiderlitteratur, spør du deg kanskje (slik jeg gjorde): Hvordan kan en politisk roman om arbeidsforhold i 1929 fange folks interesse i det 21. århundre? 


Jeg har på denne bloggen tidligere vært inne på de vanskelige økonomiske og sosiale vilkårene som særlig unge japanere i dag lever under: En tredel av hele arbeidsstokken har kun deltidsjobb eller midlertidig ansettelse. For disse finnes ingen jobbsikkerhet, ingen forsikringer, og ingen utsikter til pensjon eller lønnsøkning i framtiden. Svært mange lever hver dag fra hånd til munn, hvor en ukes sykdom kan være nok til å havne på gata. Av frykt for å miste den lille inntekten de har, finner de seg urimelige og tildels umenneskelige arbeidsforhold (se også Svend Haakon Kristensens blogginnlegg om dødsfall som følge av overarbeid: Karōshi). Dette altså i et av verdens såkalt rikeste land – et land USA og europeiske land kappes om å etterligne i 70- og 80-årene. Da Krabbeskipet ble en av årets viktigste bøker i 2008, var det et uttrykk for at dagens japanere – og særlig de unge – kjente seg igjen i forholdene i romanen i en grad som burde være skremmende når man leser hva som skildres.

Krabbeskipet er imidlertid ikke først og fremst et politisk fenomen – det er fremfor alt et spennende og sjeldent stykke litteratur. Jeg har i tillegg til å oversette romanen skrevet et etterord hvor jeg forteller om forfatteren og romanens bakgrunn, forruten å skrive mer om årsakene til at den igjen har blitt så aktuell nå.

Bilde 1: Bokas omslag, designet av Aina Griffin.

Bilde 2: Detalj fra omslaget.

Bilde 3: Detalj fra kapittel 2.

Ikke akkurat kirsebærblomstring, men …

De siste dagene har jeg forsøkt å tenke på hva jeg skal si når jeg skal snakke om Haruki Murakami på Litteraturfestivalen i Lillehammer neste torsdag. Ikke enkelt med (for norske forhold) tropetemperaturer og et løfte om sommer lurende i lufta … Så i stedet for å skrive noe fornuftig, tror jeg at jeg skal bruke denne plassen på et par bilder av plommeblomstene i hagen, som en kompensasjon for at jeg ikke fikk med meg kirsebærblomstringen i Japan i år.

Større arbeidsløshet, flere i deltid.

Litt kjappe statistikker fra det japanske statistikkbyrået: Tallene for det japanske arbeidsmarkedet viser at antallet japanere i arbeid (unntatt offentlig ansatte) i perioden januar–mars i 2010 var 50 710 000, en nedgang på 150 000 fra samme periode i fjor. Ikke så uventet, finanskrisen tatt i betraktning.

Mer interessant er det at andelen av dem i fast ansettelse går ned med 230 000, mens andelen i ulike former for ikke-fast arbeid (deltid, vikariat, kontraktsarbeid) øker og utgjør så mye som en tredel av hele arbeidsstokken. Av dem som ikke har fast ansettelse, har 67,3% kun deltidsjobb eller såkalt arubaito (lavtlønnet ufaglært arbeid, ofte i deltid), mens bare 19% har kontraktstillinger.

Er det ikke greit å jobbe deltid, da?
Det blir stadig vanskeligere å få seg en vanlig jobb i Japan. For dem som er i deltidsarbeid eller arubaito, er arbeidsvilkårene ofte vanskelige, og de har ingen forsikring og ikke noe sikkerhetsnett som beskytter dem mot vilkårlig oppsigelse og annen urettferdig behandling fra arbeidsgivere. Lønningene er lave, og mange jobber i praksis hele uka og har likevel bare akkurat nok til husleie og nødvendige utgifter.

Uten fast ansettelse vil inntekten kun stige marginalt med anseelse, og i et land hvor sparepenger i banken er forutsetningen for å sikre seg mot sykdom og alderdom, fører dette til at mange i praksis lever ett skritt unna å havne på gata. Dette er i tillegg til alle de som allerede bor på gata – man skal ikke gå langt i Tokyo før man finner små byer av telt som de hjemløse har satt opp i parker rundt omkring.

Det snakkes i media om at Japan er ett av verdens raskest aldrende samfunn. Dette har selvsagt mange årsaker, men når man ser på arbeidsvilkårene og levevilkårene i dag, er det åpenbart at dette også er et problem med økonomiske årsaker: svært mange unge japanere har rett og slett ikke råd til å få barn. For å gi ungene sine en universitetsutdannelse, må foreldrene i de fleste tilfeller betale dyre skolepenger, i tillegg til å betale for levekostnadene mens barna studerer. Statistikken viser altså at for en tredel av arbeidsstokken er dette noe de bare kan drømme om.

25.mai kommer Kobayashi Takijis roman Krabbeskipet ut på norsk (i undertegnedes oversettelse), publisert av forlaget Bokvennen. Dette er en arbeiderroman fra 1929 som uten sentimentalitet skildrer de brutale arbeidsforholdene om bord på et japansk krabbeskip. Boka fikk en renessanse og ble en bestselger i 2008 – fullstendig uventet, men ikke ubegrunnet: arbeidsforholdene i dagens Japan har blitt så håpløse for mange at de kjente seg igjen i Kobayashis skildringer. Romanen har siden blitt oversatt til koreansk, kinesisk, spansk og russisk, og nå kommer den altså til Norge som første land i Norden. Det blir spennende å se om den kan skape bølger her også.

Årets Mishima Yukio-pris til Azuma Hiroki

Jeg leser i dag i Asahi Shimbun at årets Mishima Yukio-pris går til forfatter og litteraturkritiker Azuma Hiroki for romanen Kuontamu famirîzu (Quantum families). Mishima-prisen deles ut for skjønnlitteratur, poesi, kritiske verker og dramatikk. Prisen deles ut av forlaget Shinchosha til minne om forfatteren Mishima Yukio som døde i 1970

Mishima var i sin samtid og utover 70-tallet en av Japans mest populære forfattere internasjonalt. Han ble særlig kjent for sin spektakulære - noen vil også kanskje si idiotiske - død da han i 25.november 1970 tok med seg noen menn og forsøkte å egge soldatene i en av leirene til Japans selvforsvarsstyrker til statskupp for å gjeninsette keiseren som landets overhode. Ikke overraskende fikk han ikke støtte for dette og begikk deretter rituelt selvmord ved seppuku.

Om årets prisvinner har jeg dessverre ikke rukket å finne ut mye ennå, men på hjemmesiden hans beskrives han som en postmodernist med særlig interesse i popkultur og otaku-fenomenet (vanskelig å forklare i en munnfull, men kan kanskje beskrives som en ekstrem variant av det vi kaller en "nerd") og å utforske betydningen av frihetsbegrepet i et altomspennende informasjonssamfunn. Romanen han vant med, ser ut til å være en slags science fiction-historie om familiestrukturer i informasjonssamfunnet. Personlig må jeg innrømme at verken tittelen er beskrivelsen umiddelbart fenget meg, men jeg tenker jeg får holde et øye oppe for den og bla i boka hvis jeg kommer over den noe sted.

Opp-ned-senteret

(Dette er en sak jeg skrev for i IKON nr. 4/09 mens jeg var i Japan i fjor høst. Temaet var optimisme, og planen var egentlig å intervjue en ukuelig optimistisk hjemløs som en venn av meg kjente, men denne personen hadde plutselig havnet i fengsel etter en slåsskamp, så jeg måtte finne på noe annet. Da fikk jeg vite at sønnen til stifteren av Betelhjemmet skulle komme til Tokyo, og bestemte meg for å snakke med ham i stedet. Jeg hadde hørt om dette senteret fra venner, og var veldig nysgjerrig på hva slags sted det var. Det jeg fikk høre om, var et tvers gjennom sprøtt og herlig sted – jeg håper virkelig jeg får sjansen til å dra dit selv en dag!)


Betelhjemmet i Urakawa premierer årets hallusinasjon og bruker humor for å skape håp blant schizofrene.

I Urakawa, en liten, fraflytningstruet by på Japans nordligste øy Hokkaido, ligger stiftelsen Betelhjemmet (Beteru no ie), som er hjemmet til cirka 200 mennesker med ulike psykiske lidelser, mange med diagnosen schizofreni. Noen bor her midlertidig, andre permanent, noen i egne leiligheter, andre i kollektiv.

Hva som skiller dette stedet fra andre institusjoner? Det meste, tydeligvis: Når pasienter rømmer fra sykehuset, blir de ikke skjent på og sperret inn, men blir i stedet møtt av personalet med et smilende «Har du hatt en fin tur?» når de kommer til rette igjen. Det konkurreres i hvem som har de beste hallusinasjonene. De syke stiller sin egen diagnose, mens legene står på sidelinjen og lytter. For en utenforstående virker det som et bakvendtland hvor alle forestillinger om hva som er «normalt» og hva som er «sykt» blir snudd på hodet. Men mest av alt ser det ut som et sted fullt av håp på tross av — eller på grunn av — et tilsynelatende håpløst utgangspunkt.

Nye fortellinger.

Nobuaki Mukaiyachi jobber ved Betel-hjemmet og som sønn av en av stifterne, Ikuyoshi Mukaiyachi, har han vokst opp med beboerne der som lekekamerater. At møtet med Betelhjemmet virkelig forandrer folk og gir dem håp, er han ikke i tvil om:

– Det første som forandrer seg hos folk når de kommer til Urakawa, er fortellingene deres. Hele livet har de levd med fortellinger som samfunnet har dyttet på dem, negative fortellinger om hvor syke de er, at de ikke kan jobbe, at de ikke gjør noen nytte for seg. Disse fortellingene har de vært nødt til å slepe på, men når de kommer til Urakawa, opplever de noe helt annet. Hos oss ses ikke sykdommen på som noe negativt i seg selv. De får være i et fellesskap hvor det å være syk ikke ses på som et tap. Slik forandrer fortellingen om deres eget liv seg.
– Hva er det som gjør fellesskapet i Betelhjemmet så spesielt?

– En av de tingene vi legger mest vekt på, er å godta at det finnes flere måter å leve på. I det «normale» samfunnet er det de som er flinke til å jobbe, betale skatt og klare seg selv, som blir satt pris på. Stilt overfor slike krav, faller folk med tunge psykiske lidelser helt utenfor. Det finnes rett og slett ikke noen plass for dem i samfunnet. Det å relativisere slike verdisyn og skape et fellesskap som er åpent for folk med forskjellige levemåter, er et spørsmål om liv og død for dem.

«Legen bare lo av meg». 
Et viktig middel for å snu opp ned på vedtatte konvensjoner og tenkemåter, er humor, og Mukaiyachi forteller at latteren har en viktig plass i Urakawa. Folk ler stadig vekk, ikke bare av sine egne problemer, men også av andres:

– Mange av de som kommer til Urakawa, sier: «Da jeg fortalte legen her om problemene mine første gang, merket jeg plutselig at han satt der og lo så det ristet. Og det rare var at enda det jeg hadde snakket om, var fryktelig vonde ting, begynte jeg selv å se det komiske i det.» Selvfølgelig tar vi folks problemer på alvor, men vi prøver samtidig å ikke la alvoret ta overhånd. Vi tuller mye, men det betyr ikke at det vi driver med, er tull. Det viktige er å tenke framover, på hva man kan gjøre ut av den situasjonen man er i.

Årets hallusinasjon.

Denne humoren viser seg kanskje aller tydeligst i den årlige kåringen av «Årets hallusinasjon». I en spesiell seremoni under den årlige «Betel-festivalen», blir beboere med spesielt underholdende og inspirerende fortellinger om hallusinasjoner eller vrangforestillinger de har hatt, premiert foran flere hundre mennesker. Årets førstepremie gikk til Hiroko Nakamura, som etter å ha fått beskjed av stemmen i hodet sitt om å forsvinne fra leiligheten sin, «flyttet inn» i et offentlig toalett inntil en vaskedame oppdaget henne der fire dager senere. Dette kunne ha vært en fryktelig trist historie, hadde det ikke vært for hennes kreative håndtering av situasjonen: Ikke bare la hun inn en madrass i sin nye «bolig» for å kunne sove bedre, hun innredet og dekorerte toalettet for å skape et hyggelig krypinn hvor ikke «herr Stemme» skulle komme og plage henne. Selv uttalte Nakamura at hun aldri hadde slappet av så godt som de fire dagene hun bodde der!

Egenforskning.
En sentral aktivitet ved Betelhjemmet er noe de kaller «egenforskning», som er en prosess hvor den enkelte blir oppfordret til å granske sin egen sykdom og reaksjonsmønstre og prøve å systematisere og forstå hva det er som skjer med dem selv. Gjennom samtaler og egne «studier», prøver de å identifisere hva som kjennetegner nettopp deres tilstand og gjør dette til sitt «forskningstema». Resultatet presenteres i rapporter med titler som «Et studie i hvordan å bli bulimiker» eller «En studie i å stole på andre». Målet er ikke å fjerne symptomene og bli «frisk», men å forstå mekanismene i sin egen sykdom og lære seg å forholde seg til dem.

– Den vanlige reaksjonen hos «normale» mennesker når de møter folk som oppfører seg unormalt, er å prøve å forandre atferden deres, for eksempel ved å si til den syke at det han eller hun opplever, bare er en hallusinasjon, at det ikke er virkelig. På denne måten prøver man å trekke den andre inn i sin egen virkelighet. Men selv om det de ser og hører, er ting som ikke faktisk skjer, er det jo reelt for den som opplever det, så vi prøver å gå inn i denne subjektive virkeligheten sammen med vedkommende og se hva som foregår der inne.

Håp en treningssak.

Det som ligger til grunn for dette opplegget, er en ukuelig tro på at man kan øve seg på alt. Uansett hva slags sykdommer eller plager man sliter med, er det mulig å øve på hvordan man skal forholde seg til det. Problemet er ikke sykdommen i seg selv, men hvordan man forholder seg til den.

– Er håp noe å trene seg i?

– Ja, jeg tror det, i større eller mindre grad. Mange mennesker sliter med et veldig negativt selvbilde i møte med omverdenen. Uansett hva de gjør eller hvem de møter, blir utgangspunktet galt — de tenker at folk ikke liker dem, at verden klarer seg bedre uten dem, at de er verdiløse mennesker. Det å si at «det er ok å trene på dette!», er i seg selv en veldig fremadrettet tankemåte. For en som har slitt og ikke fått til ting og tenkt at han eller hun var helt «feil» som menneske, ligger det mye håp i dette.

– Kan virkelig alle ting forandres? Er det ikke noen ting man bare er nødt til å leve med?

– Det som er viktig, er å lære å se forskjellen på hva man kan forandre, og hva man ikke kan forandre. Mange ting man tror ikke kan endres, både i seg selv og omgivelsene, viser seg å la seg forandre når man gjør noe med det. Dette gjelder både ens egne handlinger, ens virkelighetsoppfatning, og hvordan en kommuniserer med andre mennesker.

Paradegaten uten sol

Vil først gratulere alle jordens bundne og ubundne treller med 1.mai!

I dag har jeg vært på Youngstorget, og sammen med min redaktør og forlagssjefens sønn gikk jeg rundt i regnværet og delte ut i overkant av 900 løpesedler (av ypperste kjøkkenarbeidskvalitet) for romanen Krabbeskipet, som nå omsider nærmer seg utgivelse. Det er vel heller sjelden at oversetteren (og redaktøren) går rundt og reklamerer for sitt eget arbeid på akkurat denne måten, men i og med at det dreier seg om en arbeiderroman, passet det for godt med denne dagens tema til at vi kunne la sjansen gå fra oss.

Dette ble også en første test på romanens tittel, som sto med store røde bokstaver på løpesedlene. Mange ble nysgjerrige, og flere tok tittelen i munnen og sa den høyt, som for å sjekke at de hadde lest riktig: "Krabb… eskipet …?" Det tar jeg som et godt tegn.

Det er ikke ofte japansk proletarlitteratur kommer ut på norsk, men mens jeg gikk omkring med bunken min, kom jeg i prat med en kvinne fra partiet Rødt som nikket gjenkjennende hun fikk høre hva det dreide seg om, og fortalte at hun på 70-tallet hadde lest en japansk arbeiderroman som het Gaten uten sol. Jeg skjønte at det dreide seg om Tokunaga Sunaos Taiyou no nai machi fra 1929, som jeg hadde lest om i researchen til Krabbeskipet, men ikke selv lest. At denne hadde vært utgitt på norsk, var jeg ikke klar over, men jeg har bestilt den fra et antikvariat i Danmark og gleder meg til å lese den.

Okinawa, skuffelse og håp.

BBC melder i dag om voldsomme demonstrasjoner på Okinawa med krav om at militærbasen på Futenma skal bli fjernet. Flere titalls tusen mennesker møtte opp for å protestere mot statsminister Hatoyamas behandling av saken.

Da Hatoyama og hans koalisjon kom i regjering i fjor høst, var forventningene store om at endringer skulle bli gjennomført i japansk politikk, også i forhold til Okinawa-spørsmålet. I regjeringen, som i tillegg til Det demokratiske partiet (Minshutō) består av Det sosialistiske partiet (Shamintō) og Det nye folkepartiet (Kokumin shintō), har Futenma-spørsmålet vært særlig viktig for sosialistene, og da Hatoyama under Obamas besøk i Japan i fjor antydet at Japan ville følge USAs vilje i denne saken, var det frykt for at denne saken kan føre til splittelse i den nye regjeringen.

Valget i 2009 var et tydelig uttrykk for at det japanske folket hadde fått nok etter over 50 års nær sammenhengende styre av Det (såkalte) liberaldemokratiske partiet – "såkalt" fordi det skal en nokså kreativ språkforståelse til for å oppfatte partiet som videre liberalt eller demokratisk. Når jeg etter dette har snakket med japanere, har jeg for første gang kunnet spore en antydning til optimisme i forhold til politikken. Ennå er mange skeptiske – et halvt århundre med en situasjon hvor korrupsjon og karriererytteri har vært regelen snarere enn unntaket i politikken har gitt japanerne en sunn porsjon skepsis til politikere. Likevel er det mulig å håpe forandringer – om enn ikke så mye fordi man har så sterk tillit til regjeringspartienes integritet, som fordi den eneste årsaken til at de har kommet til makten er at de har lovet forandring. Leverer de ikke varene, kan både demokratene og sosialistene glemme å få noen innflytelse etter neste valg. Futenma blir en viktig prøve for Hatoyama og hans venner.

Holdninger og fordom

Oslo sporveier (eller var det Ruter de het nå?) har i disse dager lansert holdningskampanjen "Slipp de som er inne frem, så kommer du fortere hjem" (nomineres herved til årets nødrimpris). Det later til at det er flere enn meg som har irritert seg over den massive klumpen med (åpenbart) hjernedøde påstigende som med mesterlig tankeløshet blokkerer døråpningen på t-banen og dermed forhindrer at folk kan komme seg ut. I sin amøbiske iver etter å komme fort inn sørger de dermed for at både av- og påstigning tar dobbelt så lang tid for alle - inkludert dem selv.

Men nå ruller altså Ruterdam fram det virkelig tunge skytset - plakater med illustrasjoner av høflige påstigende pappskivemennesker som nærmest kappes om å slippe takknemlige avstigende pappskivemennesker frem.

Ruters kommunikasjonsdirektør sier til Aftenposten at han ikke kjenner til andre storbyer som har vært nødt til å ty til samme virkemidler for å få folk til å lære seg folkeskikk. Jeg sier: Look east, look east.

Skulle det krones en konge av holdningskampanjer, ville Japan stått høyt i arverekken. Den tilsynelatende grenseløse troen på fargerike plakaters evne til moralsk oppbyggelse av folkesjelen er imponerende (og en anelse skremmende). Over motorveiene henger håndmalte slagord skrevet på feilfritt haiku-meter (5-7-5 stavelser) som synger bilbeltets pris, advarer mot promillekjøringens demoner og formaner til "hensynsfull" fartsutfoldelse. I bygatene minner skilt oss vennlig på at vi jo selvsagt egentlig ikke mente å røyke på fortauet*.

Bak dette batteriet av vennligsinnet propaganda ligger tanken om at de aller fleste former for uønsket (eller avvikende) atferd, i bunn og grunn skyldes manglende bevissthet hos individet. Dersom borgeren bare lærer sannheten å kjenne, vil sannheten sette ham fri. We hold these truths to be self-evident ... i samfunnsmaskineriet er alle individer skapt like.

Av de mer underholdende innslagene av slik mykpropaganda jeg har sett er Tokyo Metros "Gjør det heller hjemme"-kampanje (ie de yarou). Tegningene viser ulike mennesker i gang med ulike aktiviteter som regnes som uønsket på en t-bane: Å presse seg inn døra når den er i ferd med å lukkes, legge seg i setene, beføle kjæresten sin (nei, vent litt - det var en spoof) ...

Men hvorfor er det bare unge mennesker på disse tegningene? Hvor ble det av holdningsplakatene med tegninger av fulle, middelaldrende salarymen som plager medpassasjerer og starter slåsskamper i vognene? Hvor er tegningene med de gamle gubbene som sitter på t-banen og bretter ut pornoblader for gud (dersom han skulle ha interesse av det) og hvermann å se? Eller de små, middelaldrende damene som med forbløffende smidighet og kattereflekser klarer å smyge seg forbi deg i køen og snike seg til nettopp det setet du hadde lyst på? Er det noe jeg skulle ønske at folk "heller gjør hjemme", er det dette. Men jeg har visst ikke noe jeg skulle sagt i denne sammenhengen.

Men foreløpig er det altså snakk om å slippe folk av toget før du går om bord selv. Det er en tanke jeg kan støtte. Mon tro hvorfor ingen tenkte på det før?

[Oppdatering 22.april: I år har Tokyo Metro lansert en ny kampanje med tittelen "Gjør det igjen" (mata yarou), hvor de oppfordrer den håpløse ungdommen til å gjenta slike usannsynlige innfall som å reise seg for eldre og syke. Ingen oppfordringer til middelaldrene salarymen om å fortsette å lese aviser og skjønnlitteratur framfor erotisk lektyre av den mer grafiske sorten, dog.]

* At røyking på fortauet i de største byene er forbudt, kan virke fremmed for oss nordmenn, men har en naturlig årsak: I områder som Shinjuku og Shibuya er fortauene så fulle av folk at det skal mer enn gjennomsnittlig fingerferdighet og smidighet til for å manøvrere en tent sigarett gjennom folkemengden uten å svi hull i (de ofte nokså dyre) klærne til sine medmennesker.

Rettsstat?

For noen dager siden tok Okinawa-avisen Ryukyu Shinpo på lederplass igjen opp problemet med amerikanske militærbaser på Okinawa. Etter okkupasjonen i Japan fra 1945 til 1952, har USA beholdt et stort antall tropper i amerikanske baser i Japan, og dette har vært et betent spørsmål helt fram til i dag. På samme måte som vestlige makter på 1800-tallet fikk ekstraterritorialitet i egne enklaver i japanske (og andre asiatiske) havnebyer, fortsetter de amerikanske militærbasene i Japan i dag å operere som små stater i staten - japansk lov gjelder ikke her, og amerikanere som har begått kriminelle handlinger utenfor gjerdene, kan bare prøves etter japansk lov dersom de utleveres til japanske myndigheter.

Amerikanske militærbaser finnes over hele landet, men særlig er konsentrasjonen stor på Okinawa-øyene, og dette har ført til stor misnøye blant øybefolkningen. Voldtektssaker og drapssaker utført av amerikanske soldater skjer dessverre altfor ofte. Ryuku Shinpo skriver at japanske myndigheter konsekvent har dysset ned og forsøkt å forhindre at saker mot amerikanske soldater blir brakt for retten. "Myndighetene våre tar mer hensyn til holde seg på god fot med USA enn til sitt eget folks rettfølelse," skriver avisen, og føyer til:"Kan dette kalles en rettsstat?" At Japan i tillegg betaler USA for å ha tropper i landet, gjør ikke saken lettere å svelge for mange japanere.

USAs militære nærvær i Japan har vært et betent spørsmål gjennom hele etterkrigstiden, og den såkalte sikkerhetsavtalen med USA var i sentrum for de voldsomme protestene i 1960, da over 100 000 demonstranter omringet parlamentet, og i 1970, da det utviklet seg til regelrette gateslag mellom titusener av demonstranter og politi. Siden har protestene stilnet, i det minste på overflaten. Men misnøyen fortsetter tydeligvis.

[Oppdatering 21.april: I et av de mest betente spørsmålene vedrørende amerikanske baser i Okinawa har statsminister Yukio Hatoyama nylig uttalt at hans regjering ønsker å flytte så mange av funksjonene ved den omstridte flybasen i Futenma som mulig til områder utenfor øygruppen. USA er imidlertid skeptisk til tanken.]

Japanske lønninger på laveste nivå på 14 år

Asahi shimbun melder i dag at japanske gjennomsnittslønninger i 2009 nådd sitt laveste nivå på 14 år og ligger på 2228 yen (ca. 140 kr) i timen. Dette er 35 yen lavere enn året før og 100 yen lavere enn i 2001. Samtidig meldte BBC her om dagen at prisene stadig går nedover. Alt i balanse med andre ord? Det er neppe så enkelt.

Selv om gjennomsnittslønnen går ned, viser erfaringen at den ikke går like mye ned for alle. Som en profetisk (tydeligvis også på det samfunnsøkonomiske feltet) snekker en gang sa; den som har, skal få, men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. I 1995 la det japanske Keidanren (tilsvarende NHO) fram dokumentet “En japansk økonomi for en ny tid”, hvor de oppfordret til økt bruk av vikarer og deltidsarbeidere til å gjøre de fulltidsarbeidende jobb. Siden har andelen midlertidige ansatte eksplodert og er anslått av enkelte til å utgjøre en tredel av alle arbeidende japanere. Mange må klare seg med å kombinere deltidsstillinger, og lever likevel på en årslønn på i overkant av en million yen (drøye 63 000 kr). Uten fast ansettelse får de ikke helseforsikring, pensjon eller annen sikkerhet, og det er ikke få som lever fra hånd til munn – én uke uten jobb på grunn av sykdom kan være nok til at de havner på gata.

Og dette var før finanskrisen.

Jeg tror de fleste har den misoppfatningen at Japan er et velstående land. Sannheten er at svært mange japanere bare så vidt er i stand til å holde seg selv i live. For mange blir det for hardt: Av de over 30 000 selvmordene som begås hvert år, skyldes nesten 8000 økonomiske årsaker. I 2005 hadde Japan ifølge OECD det fjerde høyeste relative fattigdomsnivået i verden, etter Tyrkia, Mexico og USA. Titusener går hjemløse, de aller fleste fordi de ganske enkelt ikke har råd til å bo.

Det er på tide å våkne. For omverdenen. Og ikke minst for japanske myndigheter.

Toårsplan

Lørdag fikk jeg et brev som trass i plettfritt byråkratspråk og fullstendig mangel på personlig tone, gjorde dypere inntrykk på meg enn det meste jeg har hatt av annen korrespondanse i det siste.

Jeg gjengir: "Utvalget for statens stipend og garantiinntekter for kunstnere har, etter innstilling fra stipendkomiteen for skjønnlitterære oversettere, tildelt deg et arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere"

I praksis: To år med et stipend som gjør meg i stand til å leve av å oversette skjønnlitteratur. Som gjør at de brødbake- og syltetøysyltevanene jeg det siste halvåret har tillagt meg, kan videreføres som hobby, snarere enn som økonomisk nødvendighet. Som gjør at jeg kan sitte og file på setninger som "Det var som lyden av en fløyelsgardin som ble trukket stille til side for å vekke ens elskede med det myke morgenlyset" til jeg ikke trenger å rødme til ørene mine gløder i mørket når jeg ser dem igjen på trykk (eller kanskje ikke - så langt er kanskje ikke livet, tross alt).

Jeg stiller meg herved på toppen av en virtuell fjelltopp og roper ut min erklæring: Fra og med nå er jeg fulltids oversetter av skjønnlitteratur i to år framover.

Og ønsker alle en riktig hyggelig dag.

(7.april: Takk til @fridator for illustrasjon!)

"Elskede Sputnik" i Oppland Arbeiderblad, Klassekampen

Jeg beklager å være litt ensformig i valget av bloggetemaer for tiden, men jeg har hatt det litt for travelt til å skrive noe veldig kreativt (jeg kan vel røpe såpass at jeg er i innspurtsfasen på et svært spennende oversettelsesprosjekt ...)

Elskede Sputnik fortsetter sin rundtur i avisenes kulturredaksjoner, og denne gangen er det Oppland Arbeiderblad som har anmeldt boka. Linn T. Sunne gir Sputnik en glitrenede femmer og skriver: "Haruki Murakami forteller både om lengsel og ensomhet, om nærhet og om hvor vanskelig det kan være å være menneske. Det gjør han på elegant og stramt vis (...) slutten er av den typen man gjerne leser flere ganger – og kanskje ikke blir klok på den ennå." Veldig hyggelig omtale med andre ord - kanskje Sunne er en skjult Coelho-elsker (se tidligere post ...)? Uansett er det som oversetter godt å se at andre har klart å lese noe av den samme stemningen i den norske utgaven som jeg først leste i den japanske.

Klassekampen har også levert sin anmeldelse, og i Bokmagasinet 21.mars er  Ellen Sofie Lauritzen sjenerøs nok til å kalle boka en "instant murakamiclassic", og sier: "Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke helt vet hva 'Elskede Sputnik' dreier seg om ... Likevel har den klart å berøre meg på en sjeldent effektiv måte, og lenge etter endt lesning, surrer den fortsatt rundt i hodet. Ubestemmelig, lett som en fjær, og uendlig trist." Det er ellers interessant at Lauritzen er uenig med Knut Hoem i NRK i sin vurdering av bokas mange metaforer og similer. Mens Hoem fryder seg over Murakamis "metaformitraljøse", skriver Lauritzen: "Tidligere har han klart å holde seg (om enn noe vaklevorent) på riktig side av den hårfine linja mellom det vakre og det parodiske. Denne gangen snubler han." Hun roser  likevel oversetteren (takk) for å "bevare den lett henslengte, rett fram-tonen i Murakamis prosa (med utstrakt bruk av a-endinger!)".

Det er alltid ubehagelig å se setninger fra sin egen oversettelse sitert på trykk. Egentlig er det uavhengig av om de blir gjengitt med positivt eller negativt fortegn - for en (forsøksvis) ydmyk oversetter er det vanskelig å se hva som er så mye bedre med en setning som "Taushetene våre flettet seg sammen og fylte ut forskjellige hulrom mellom oss" (som Lauritzen elsker), enn "Det var som lyden av en fløyelsgardin som ble trukket til side for å vekke ens elskede med det myke morgenlyset" (som hun ikke liker). Alt jeg tenker når jeg ser igjen dette avkommet av min (og Murakamis) metaforiske penn, er:

a) Hva i helsike røyket jeg da jeg valgte ordet "forskjellige" i stedet for "ulike" i første setning? (Riktig svar: Ingenting, og det er kanskje det mest irriterende. Hvis det da ikke er at jeg har et vagt minne om faktisk å ha brukt nettopp "ulike" på et eller annet stadium)

Og b) Det må da finnes en måte å unngå alle disse overkompliserte kinesisk-eske-konstruksjonene med "som... som... for å ... med ..." i den andre setningen. (Kanskje. Men når jeg finner den, har jeg fått nobelprisen i oversettelse)

Kort sagt: Galt blir det uansett. Tilbake til skrivebordet og øve mer!

"Elskede Sputnik" anmeldt i Dagsavisen, BT Fedrelandsvennen, mm.

Haruki Murakamis Elskede Sputnik, som jeg oversatte i fjor, er altså ute i bokhandlene, og det har etter hvert rullet inn flere anmeldelser fra dagspressen:

Dagsavisens anmelder kaller Elskede Sputnik "en vakker og litt annerledes fortelling om kjærlighet og vennskap". Hun fokuserer på Murakamis lek med tid og rom i denne romanen, og skriver at "På typisk murakamisk vis siver surrealismen inn i krokene. Tid og særlig rom løser seg opp, og konsepter som «virkelighet» og «identitet» stilles under hardt press." Ekstra hyggelig er det at Sandve har kostet på seg en (bi)setning om oversetteren: "Språket flyter lett og fint med øyeåpnende bilder, tilsynelatende fint oversatt av Magne Tørring." Vendingen "tilsynelatende fint oversatt" fikk meg til å trekke litt på smilebåndet. Det er prisverdig at journalister vedgår at de ikke vet alt, og i dette tilfellet antar jeg at Sandve bare har ment å presisere at hun ikke er i stand til å vurdere oversettelsen opp mot den japanske originalen, og at hun derfor bare uttaler seg om det norske språket.

Fedrelandsvennen (anmeldelsen ligger ikke på nett) triller terningene sine og landet på en fornøyd firer. "Elskede Sputnik er en bok hvor fiksjonen fortløpende dementerer og dekonstruerer seg selv," skriver Torbjørn Trysnes. "Og det er en bok hvor forfatteren stadig forsøker å sammenføye to verdener. Den vi lever i og den på den andre siden, den som noen av oss av og til får et gløtt inn i." Han konkluderer med at Elskede Sputnik er en "grei og velkomponert bok", men at den heller ikke er "noe mer". Det er imidlertid interessant at han avslutter med å si at Elskede Sputnik "stiller mange spørsmål, men gir få svar." Slik jeg oppfatter ham i konteksten, er dette en innvending mot boka, og det synes jeg i så fall er noe pussig. Personlig elsker jeg bøker som stiller flere spørsmål enn de gir svar. Hadde Murakami begynt å gi svar på alle spørsmålene han stiller i sitt småsurrealistiske univers, hadde han bare trengt å lære seg portugisisk for å kunne kalle seg Paulo Coelho. Men det er nå bare min mening.


Apropos Coelho, Bergens Tidende (her ligger heller ikke anmeldelsen på nett) innleder sin anmeldelse med ingressen: "Med et hint av Paulo Coelho" - så Murakami går kanskje ikke helt fri her likevel. Silje Stavrum Norevik konsentrer seg om det stilistiske, og kommenterer blant annet at "i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk. I Elskede Sputnik dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme." Hun mener imidlertid at språket mot slutten svikter "på en måte som gjør at tankene går til klisjeenes mester, Paulo Coelho". Auda. Da kan en oversetter lure på om det er en selv som har sviktet, eller om problemet lå i råmaterialet...

Søvn mot selvmord

Japanske myndigheter starter i disse dager kampanjen "Har du sovet skikkelig?" (nemurete masuka?), som er et forsøk på å få ned selvmordsstatistikken. Ved hjelp av tv-reklamer og en oppfordring til twitter-brukere om å kvitre beskjeden "Har du sovet skikkelig?", med link til kampanjens hjemmeside, ønsker man å oppfordre japanere til å ta mer hensyn til egen psykisk og fysisk helse. Søvnmangel er ofte en medvirkende årsak til depresjoner, og på denne måten håper man å sette fokus på landets store selvmordsproblem.

I fjor tok mer enn 32 000 mennesker livet sitt  i Japan - et gjennomsnitt på i overkant av 87 hver eneste dag. Kabinettkontoret skriver på hjemmesiden sin at målet for kampanjen er å få tallene for 2010 ned under 30 000. Mars måned vil bli en spesiell satsningsperiode - dette er tradisjonelt den måneden i året hvor flest mennesker tar livet sitt.

(Kilde: http://www8.cao.go.jp/jisatsutaisaku/index.html)

"Elskede Sputnik" anmeldt på nrk.no, Aftenposten...

Det har gått noen uker siden Haruki Murakamis "Elskede Sputnik" kom ut i bokhandlene, og jeg har naturlig nok vært spent på hva folk tenker om boka (og om oversettelsen, selvsagt). Det har tatt litt tid, men nå begynner avisene å plukke den opp.

Først ute var NRK: "Det er egentlig ikke for mye av noe i denne velkomponerte romanen. Tvert i mot er det vel heller slik at jeg skulle ønske meg et par hundre sider til av Elskede Sputnik" skriver Knut Hoem, som ellers virker svært begeistret for boka. Selve oversettelsen blir ikke nevnt (noe jeg drister meg til å anse som et godt tegn!), men han kommer med noen interessante kommentarer på språket, og synes å sette pris på de mange særegne og sprø metaforerene og similene Murakami bruker. Jeg humret for øvrig godt da Hoem  i "Bok i P2" kalte Elskede Sputnik en "metaformitraljøse".

Aftenpostens Svein Johs Ottesen er også positiv: "Boken er solid oversatt til norsk og føyer seg godt inn i rekken av metaforrike, meget velregisserte romaner av Murakami, om den ugjengjeldte kjærlighetens overlevelsesvilje – og alltid med et pinefullt skjær av melankoli."

Det er hyggelig å se at Murakamis metaforer blir lagt merke til - det var virkelig ingen enkel jobb å oversette dem til norsk! Det som mer enn noe kjennetegner Murakamis språk i den originale japanske utgaven, er hans evne til å bruke metaforer er "feil", og likevel få dem til å føles intuitivt "riktige" (et eksempel er når hovedpersonen K beskriver forholdet sitt til Sumire som "en blindgate som er strukket til bristepunktet"). Dette har virkelig vært en utfordring å gjengi på norsk, så det er hyggelig hvis strevet mitt har gitt resultater!